Død og levende tro.
Mark. 5, 33-34.
.
I sammenhengen her er en pike vakt til live og en kvinne blir helbredet. Kvinnen hadde vært syk i 12 år og strevde mye med det. Hun var ydmyk og våget ikke å be Jesus om hjelp. Nå tenkte hun ut en plan. Om hun bare kunne få røre ved kappen til Jesus, ville hun sikkert blir frisk. Så stor tro hadde hun på Mesteren.
.
Jesus merket med en gang at noen rørte ved ham – for han kjente en kraft gikk ut fra seg. Jesus merker alltid når noen kommer i tro. Da møtes Frelseren og synderen, og det blir en salig stund. Da er det Jesus sier: Din tro har frelst deg. Kvinnen hadde en levende tro.
.
Går vi så til Jakobs brev kap. 2 tales der om en unyttig tro og en død tro, v. 20 og 26. Det går altså an å ha en tro som ikke lever og blir oss til nytte. Du kan ”tro” og likevel gå fortapt. Det er en sterk og alvorlig tanke. Vi må grunne litt på den.
.
Først må vi repetere tre deler av frelsen. Først kreves soning for synden. Den skjedde ved Jesu død. Da betalte han vår skyld og sonet vår synd hos Gud. Dernest må synderen selv tilstå og bekjenne sin synd. Ingen blir frelst uten det. ”Dersom vi bekjenner…” – det gjelder i hele nådens tid. Og så troen på Jesus som frelser – det er den tilflukt vi tar til ham og den tillit vi har ved å overlate vårt liv i hans hender.
.
A. Den døde tro.
Denne troen kan være død, og da gagner det ingen ting. Da sover vi videre i synden og tror at alt er vel – uten å være frelst. Hva kan vi si om en slik død tro?
.
De gjør mye godt både som mennesker og som kristne. Det er i grunnen noe positivt med dem.
.
For det første tror de og regner med Gud. Men de tror kanskje mer på seg selv og det de skal klare, men har Gud og Jesus med til hjelp. Djevlene og onde ånder tror også, sier Jakob, 2, 19. Troen isolert er altså ikke et rett kjennetegn på en kristen. Til og med humanetikere og tilhengere av utviklingslæren er ”troende”. De har ikke fakta å bygge på, men antar en rekke ting. Hedninger tror også. Derfor er det troens gjenstand som er avgjørende. Hvem og hva tror vi på!
.
Den døde tro ber til Gud. Vi vet fra NT at fariseerne bad til Gud tre ganger daglig, uten at det viser at de var kristne. Og de fastet to ganger i veka, Luk. 18, 13. De leste også mye i Skriftene, ja, de ransaket dem.
.
I eldre tid var det vanlig at alle i Norge skulle gå til alters minst en gang i året. Når noen f. eks. skulle emigrere til andre land, ble det undersøkt om de hadde vært til alters siste år. Og det ble ført på attesten deres. Men det var ikke tegn på at de var levende kristne. Vi vet også at mennesker som ikke viser at de er troende ved sitt vitnesbyrd, kan være med i kristent arbeid. Det kan være en fare for at de lurer seg selv på den måten. Det er ikke arbeidet for Gud som gjør oss til kristne. Vi arbeider for Gud fordi vi er frelst.
.
B. Hva de ikke gjør.
Den hjemmeværende sønn i Luk. 15 er et bilde på fariseere (se en tale om det i Luk. 15). Ett av kjennetegnene på ham var at han ikke kunne glede seg over at den fortapte kom hjem igjen. Han knurret og klaget over sin egen skjebne og anklaget broren for å levd i synd. Han burde vært glad for at han kom tilbake, men det var han ikke.
.
De kan heller ikke glede seg over frelsen i blodet. De mener bestemt at våre gjerninger må telle med i frelsesverket. Det er forresten en gammel vranglære og kjent i den eldste kirkehistorien. Talen om blodet og Jesu sår blir betraktet som uestetisk og nærmest noe i likhet med hedensk offerpraksis. Bibelen sier tvert imot at det er blodet som frelser.
.
Vi kan også frykte for at slike mennesker ikke går til Gud med sin synd. Om de gjør det, vil de nemlig få bruk for blodet. Vi mennesker må ta et alvorlig oppgjør med synden i vårt liv, om vi skal leve med Gud.
.
Erik Pontoppidan skriver i sin forklaring til Luthers katekisme: ”Den døde tro er en falsk innbilning som ubotferdige syndere gjør seg selv om å få nåde, enda de ikke vil omvende seg og søke nåden på rett måte – men blir uforandret. Troens art er å forvandle menneskene. - - Har du hatt et slikt oppgjør med Gud?
.
C. En levende tro.
Vi skal ikke si mye om den levende tro her. Men en avgjørende side ved den er at den bare bekjenner sine synder. En troende tilstår hele livet at de er uverdige til Guds frelse. Så kommer de med sin nød til Gud og forteller ham hele sannheten. Slik er kvinnen i teksten er eksempel på det, v. 33.
.
Det Johannes skriver i 1. Joh. 1 passer også godt på de levende kristne. For de vandrer i lyset fra Gud og bekjenner sin synd og tror dermed at blodet renser helt og fullt. De er rene og rettferdige for Gud på grunn av Jesus gjerning og ikke noe av dem selv.
.
Gå bort i fred, sa Jesus til kvinnen, v. 34. Et sant Guds barn får leve i Guds fred fordi de hviler på Kristi fullbrakte verk.
.
Gerhard Tersteegen d. 1769 var nærmest en lekpredikant i Tyskland. Han var først vever, men etter omvendelsen begynte han samle folk hjemme til oppbyggelser. Han skrev en rekke sanger, bl. a.: ”Kom, søsken, la oss haste! Vår livskveld kommer nær!” Han skrev også et hefte som ”Advarsel mot den døde tro og det nye evangelium”, utgitt på nytt av Hauges venner i 1947.
.
Der skriver han bl.a.: ”Det er ikke å være evangelisk, når man foregir, at hele Guds nådes rikdommer bare består i syndenes forlatelse. Visselig er syndenes forlatelse en vesentlig del av den frie og uforskyldte nåde, som Kristus har vunnet og ervervet for oss. Men hertil hører også Guds Ånd, som gir liv og helliggjør. Rom. 1, 4…. Ved Guds Ånd blir gjenfødelsen og Kristi kjærlighet opptent i sjelen og Guds lov innskrevet i hjertet. Likeså meget som syndenes forlatelse hører også dette til evangeliet, som vår Herre Jesus har sagt: Elsker dere meg, da holder dere mine bud.”
.
I dette heftet skriver han mot slutten: ”Det er sørgelig, at iblant den lille flokk av mennesker som kommer til vekkelse og omsorg for sin sjel, vil noen bare høre tale om Kristus for oss, og noen bare om Kristus i oss, enskjønt Kristus ingenlunde kan deles. Vi kan ikke motta Kristus i oss eller motta ham i våre hjerter uten i en sann tro å tilegne oss hans fyldestgjørelse for oss. Ikke heller kan vi få syndenes forlatelse og bli rettferdiggjorte ved troen på Kristi fyldestgjørelse for oss, om vi ikke til like vil motta ham i våre hjerter og hans Ånd får bo i oss. For den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke ham til.”
.
Til frelsen hører både ordet om syndenes forlatelse og ordet om å leve sant og rett som en kristen her i verden. Vi kan ikke skille disse to sidene ved den samme frelse.
Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar