277) Mark. 10, 17-27.

277) En ung mann.

Mark. 10, 17-27.

.

Dette avsnittet står tre ganger i NT, i Markus, Matteus og Lukas. Slike avsnitt som blir gjentatt, tror vi er viktige deler i Guds ord. Alt i Bibelen er viktig, men noen steder ”renner Guds vann ekstra sterkt ved,” sa en predikant på et møte for mange år siden. Og her lærer vi flere ting, som vi skal stansa kort for.

.

1. Den unge mannen var et fint menneske. Han var moralsk og religiøs og kunne si at han hadde holdt alle Guds bud. Som vanlig blant jødene da, mente han nok ytre sett. Han hadde ikke drept noen, og ikke løyet bevisst og heller ikke tilbad han andre guder. Han var en ren ungdom, og det er bra. Det er fint å møte slike mennesker.

.

Han tok det også nøye med religionen og fulgte Guds bud og ordninger der. Men det må ha vært noe uro i hans indre. Kanskje han følte det var noe som manglet i alt det perfekte. Derfor sprang han til ham, knelte ned og søkte hjelp, v. 17.

.

2. Mannen var uvitende om Guds plan. Han forstod det ikke og skjønte ikke hva Gud egentlig krevde. Og dette lærer vi ikke på verdens vis, på skoler eller ved diskusjon. Her trenger vi en guddommelig åpenbaring.

.

a) Han spurte: Hva skal jeg gjøre for å arve? Han var interessert i det evige liv, og han visste at det var en arv. Men å gjøre noe for å få en arv, går det an? En arv får vi ved fødsel, og derfor er den gratis og ufortjent. Mange vil gjøre noe, og de kommer med gjerninger og sin egen religiøsitet til Gud. Men det er umulig. Det er ingen som blir frelst ved egen innsats. Det viser f. eks. Rom.br. og Gal.br.

.

b) Han skjønte heller ikke hva Guds vilje og lov betyr. Han regner opp noen bud, og sier: dette har jeg holdt. Men vi legger merke til at alle disse budene var om hans forhold til mennesker. Han nevner ikke Gud og det vi skylder ham. Han så bare på livet her på jorda. Og når vi glemmer å se oppover, ser vi ikke at vi er skyldige for ham med hele vårt liv. Og da fører det til egenrettferdighet, som menigheten i Laodikea var opptatt av: De sa at de var rike og manglet ingen ting og de var blinde for den åndelige siden ved livet. Åp. 3, 17.

.

3. Da ser vi: Jesus elsket ham, v. 21. Frelseren så på ham, og det var kjærligheten til de fortapte som viste seg nå. For den egenrettferdige er like fortapt som den styggeste synder. Det er det mange som ikke regner med og ikke skjønner. Med hele sin prektighet var han fortapt.

.

Jesus syntes synd i ham – for han så at han var utenfor. Men han var jo kommet nettopp for de fortapte, og nå forsøkte Jesus å redde ham. Joh. 3, 16. Mat. 23, 37. Det er derfor vi er med i misjonen. Vi må vise hedningen at alt vårt eget er nytteløst. Her er det bare Jesu gjerning som gjelder.

.

4. Mannen hadde ett viktig hinder: penger. Han var bundet av mammon og sin rikdom. Derfor gikk han bort – fra Jesus og Guds rike. Slike mennesker er vanskelig å løse, v. 25. Båndene er så sterke. Få ting binder så sterkt som penger og rikdom. Og denne mannen var svært rik, v. 22.

.

Pengene er en snare, som fanger oss uten at vi er klar over det – hvis vi ikke våker. 1. Tim. 6, 10. Derfor skal vi ikke samle oss skatter på jorda, Mat. 6, 19, og heller ikke streve etter å bli rik, Ordspr. 23, 4. Det verste var ikke at han hadde mye, men at hjertet og tanken var bundet til rikdommen. Han satte sin lit til den.

.

Her kan bare Guds kraft løse oss. Derfor må vi slippe evangeliet til. Overgi alt det som binder deg til Gud. Han har omsorg for oss, står det. 1. Pet. 5, 7.

.