267) Luk. 2, 17-20.

De som får se Jesus.
Luk. 2, 17-20.

.
Her ser vi noe i tillegg til de vi så i versene foran. Det er det som skjer når vi har sett barnet i krybben.

.
Det var hyrdene som fikk se barnet. Og de fikk SE det. De hørte ikke bare om det, eller antok at det måtte være noe. Men de så og opplevde det store underet. Og du kan være sikker på at dette glemte de aldri. Så lenge de levde husket de denne natta. Og de undret seg over det. Kanskje noen husket det etter at Jesus var blitt stor og gjorde mange under også.

.
Og slik blir det med alle som får se Jesus. Ikke bare dem som ”blir med”, som vi ser så ofte. Men vi taler om dem som får oppleve Jesus og frelsen. Det glemmer man ikke. Jeg sier ikke at de ikke kan gå bort fra Jesus – det har vi mange eksempler på dessverre. Men det er kanskje ikke så lett når man har sett mye på Jesus. Noe vil sitte igjen i sinnet.

.
Men – når noen får se ham, da skjer det noe! Vi er ikke de samme menneskene etter et møte med ham. Vi er blitt nye skapninger (2. Kor. 2, 17). Om hyrdene står det at de fortalte det de hadde sett. Det vil med andre ord si at de vitna. De hadde fått noe, og dette måtte de bringe til andre.

.
Og her synes jeg vi er ved ett av de beste kjennetegn på levende kristne. De har et vitnesbyrd å bringe, og det gleder alle troende når de unge begynner å vitne om Gud. Det er et livstegn, sier de gamle, erfarne kristne.

.
Men der hvor vitnesbyrdet ikke finnes, er det ofte åndelig dødt. Det gjelder både eldre og yngre. For der det er vitnesbyrd, blir det gjerne vekkelse. Jeg sier ikke at der de preker, blir det vekkelse, for da var det vekkelse i hele landet. Prekelysten er gjerne stor.

.
Nei, der de vitner er det en vekkende røst i flokken. Her mener jeg det rette, ydmyke vitnesbyrdet om opplevd frelse. Der skapes ”høre-trang”. Folk blir nysgjerrige og tenker: dette må vi høre om. Slike tider trenger vi.

.
De som kommer og hører, deler seg gjerne i tre grupper. Noen som hørte om barnet, undret seg. Ja, det står at alle gjorde det. Med mange begynner det rett og slett med undring. Men noen kommer ikke lenger – enn å undre seg over det hele. De undrer seg over de kristne, og over kristendommen. Den er så rar, synes de. Men lenger kommer de ikke. Derfor blir det ikke mer med dem heller. De går bort, og alt er glemt.

.
Men andre kommer lenger. Slik som Maria. Hun gjemte ordet i sitt hjerte, står det. Og det er nettopp ved ordet vi blir frelst, 1. Pet. 1, 23. Derfor blir de som tar vare på ordet og bevarer det, salige.

.
En tredje gruppe ser vi også. Maria var blant dem også: Hun grunnet på Ordet og ville finne det rette. De blir salige, Salme 1, 1.

.
Slike kristne trenger vi. Så mye er lettkjøpt og har liten verdi. Vi trenger menn og kvinner som gir seg tid med Ordet og gransker det. Da skulle vi heller ikke sluke så lett de nye og falske lærdommer. Vi ville vite hva som er rett, og gå etter det.

.
Derfor: La Skriften bli aktuell!
Noe annet er det med de som får se Jesus. Om hyrdene står det at de drog hjem. La oss da ennå en gang minens at vårt hjem er i himmelen, og dit lengter vi. Mens vi er her, er vi fremmede og utledninger som ser med lengsel og håp mot høydene. La oss også minnes formaningen om å søke det som er der oppe hvor Han sitter, Kol. 3, 1-2.

.
Og videre stod det at de drog hjem med lov og takk til Gud! For der Jesus er nær, blir det lovsang og jubel. Der forstummes den håpløse klagesang, og der toner takken til Guds ære. En dag vil den lyde fra alle slekter og på alle tungemål – opp til tronen. Og denne lovsang blir fullkommen når den hvite skare skal synge der.

.
Så drar vi mot vårt hjem med sang. Venner, la oss synge oss til himmelen. Jeg synes det er frydefullt å være frelst. Og jeg vil gjerne synge til hans ære, helt til jeg er ved målet.

.
Det skjønneste i verden som mine øyne så,
er kongen i hans skjønnhet, med tornekronen på.

.