252) Luk. 15, 25-32.

C. Den eldste sønnen.
Luk 15, 25-32.

Han er et eksempel og bilde på en hykler og fariseer, og det vil i denne sammenheng si den egenrettferdige. Vi vil notere noen punkter om det som er sagt om ham.

1. Han spurte ”hva dette var” da han hørte sangen, v. 26. Han forstod seg ikke på den frydesangen som lød da den tapte broren kom hjem. Men en kristen kjenner frydesangen til de frelste, v. 24. Han spør ikke hva det er, når de troende gleder seg. Men den eldste sønnen var ukjent med det.

2. Han ble vred, v. 28, da faren slaktet gjøkalven og den kjødelige broren var kommet hjem. Det kan bare være en hykler og en egenrettferdig som blir vred når en stor synder vender om. Den slakta gjøkalven kan være et bilde på Kristus som det slaktede lam. Og hvem andre enn hyklere kan være vred når Jesu forsoningsdød kommer klart fram?

3. Han ville ikke gå inn, v. 28, og vi finner ikke at han siden gikk inn heller. Han ble værende utenfor, i mørket. Og hvem andre enn en fariseer er det som ikke ønsker å gå inn til de nyfrelste og glede seg med dem. Det ligger i de troendes hjerte, at det ønsker å glede seg med de glade.

4. Han hadde tjent sin far i mange år, v. 29. Det han hadde gjort, la han til grunn for å få noe av sin far. Han var opptatt med sine gjerninger og ønsket å få lønn. Det var hans hjertes ønske. Men Skriften sier klart og avgjort at de som befatter seg med gjerninger og fortjeneste, er alle sammen under fordømmelsen. Gal. 3.

5. Han sa at han aldri hadde gjort imot farens bud. Og det var det samme som å si at han aldri hadde gjort noe galt, han hadde aldri brutt Guds lov – slik det var i den gamle pakt. Han hadde aldri syndet! Men Bibelen sier at det er ingen som ikke synder, men at alle har syndet. Salme 14; Rom 3, 23.

6. Han hadde aldri fått noe av far, v. 29, ikke en gang et kje. Men Bibelen sier så uttrykkelig at det er nettopp som gave vi får Guds rike. Joh. 1, 12. Og hvis han ”aldri” hadde fått noe, da var han heller aldri blitt et Guds barn. Og alle frelste får noe av Gud, ja, alt er gave fra ham.

7. Det han ville ha, det ville han ha for å være glad med sine venner, v. 29. Tanken på å glede faren, var der ikke. Det var sammen med sine venner han ville være. Det er egoismen og egenkjærligheten som taler slik, og ikke Guds Ånd. Et Guds barn vil glede seg i Gud og sin Frelser. Den egenrettferdige vil være glad på sin måte, i verdens gleder. Guds folk er glad i Jesus, for hans frelses skyld, v. 24.

8. Alle er nok enige om den yngste sønnen er bilde på en som blir omvendt og frelst av nåde. Han kunne jo ikke betale noe, han hadde bare filler. Men den eldste ville ikke anerkjenne ham som sin bror. Han sier til faren: Denne din sønn, v. 30. Han sier ikke: min bror! Og dermed har han i grunnen satt seg selv utenfor slektskapet både til broren og faren. Med sine egne ord beviser han selv at hans hjerte ikke er rett for Gud.

9. Faren sier: Barn! V. 31. Men vi merker oss at han ikke sier: mitt barn. Om den yngste sønnen står det derimot at faren kaller ham: ”min sønn”. V. 24. Han var barn i huset den eldste også, men ikke hans åndelige sønn. Og i en forstand kan det vel sies at alle mennesker hører Guds til, fordi de er skapt av ham. Men de er dermed ikke frelst.

10. Faren sier også: Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt v. 31. Det har noen tolket slik at han likevel måtte være et Guds barn. Er det så sikkert? Ser vi det i lys av alt det andre som står om denne sønnen, kan han ikke ha det rett med Gud. Besser sier at meningen med dette er: Faren sa: ”Alt det som er mitt, står ferdig til din glede.” Og Rosenius sier: Han eide alt det som far hadde. Likevel var han slik innstilt at han påberopte seg sin egen fortjeneste.” – Gud har frelsens gave ferdig for alle mennesker – det er ”ditt”. Men du må ta imot det. Det hadde den eldste aldri gjort.

- Det er viktig å være klar over at Jesus her taler til fariseerne og de skriftlærde, v. 1-2. Derfor taler Jesus også om dem. Og da må den eldste sønnen være bilde på fariseerne. Men ordbruken taler om farens inderlige kjærlighet også til den eldste sønnen, og han vil med dette be han tenke seg om og komme inn til festen. Men når han ikke vil, må han bli utenfor – i åndelig mening blir han der til evig tid. NDH.

Luk 16, 19-31 A.

Ved livets slutt.

.

Dette er en alvorlig beretning. Våger vi å tro dette? Kan vi forkynne det rett ut slik det står i Bibelen? For her skal vi tale om avslutningen på livet. Da er noen lik Lasarus og lik den rike mannen. Hvor står vi i dette?

- Jesus vil si oss noe, og vi kan alltid lære noe av ham. Her er nok flere ting, men vi skal stanse for noen få.

.

1. Vi kan ta feil i livet, v. 19.

Den rike mannen levde hver dag i herlighet og glede. Han hadde alt han behøvde og vel så det. Han tenkte hele tiden på dette livet, slik Paulus skriver i Fil. 3, 19: De attrår de jordiske ting. Slik var det også med den rike bonde i Luk. 12. Det er verdslige, verdens mennesker som lever for å nyte livet og Guds gaver og er dermed slik Paulus skriver i Rom 1, 25: de dyrket skapningen fremfor skaperen.

.

Men her tar de feil. De har ikke sett eller vi ikke se hva livet egentlig er. Kommentaren Gullgruben sier her: Det er det sorgløse, verdslige sinn som bare tenker på seg selv. – Hvor mange er ikke i samme båt i dag: De gjør den alvorligste feil noen kan gjøre her i livet.

.

2. Det fins noe mer enn det vi kan se.

Vi er mer enn et dyr eller en skapning, en ting eller et biologisk vesen. Det materielle er ikke alt. Der er en Gud. Den største feil et menneske kan gjøre er å lukke ham ute fra sitt liv. Det gjorde også den rike bonde. Og han opplevde dette: ”Men Gud sa: I denne natt kreves din sjel av deg.” Luk. 12, 20. Det hadde han aldri tenkt på, ser det ut til.

.

Er det plass for Gud i ditt liv? Det er hovedsaken. Og la oss merke dette: Det er bare plass til EN Gud – og det finnes ingen andre sanne guder enn den levende, hellige Gud vi kjenner fra Bibelen. Og han vil og må regjere i vårt hjerte ganske alene. Hvis du vil styre noe selv eller har noen avguder i et hjørne, faller alt sammen. Tenk over det denne dagen.

.

3. Døden er ikke slutten.

Det er blitt så vanlig å tenke at døden er det siste punktum. Mange kjendiser står fram og forteller oss det. Og folk flest er svake for kjendiser. De aper etter dem på mange måter. Dermed lures folk til å tro at de ikke behøver å tenke på Gud og slett ikke på døden. Den er jo venn, sies det. Ja, men for hvem er den en venn? Det må du grunne litt på i lys av Bibelen.

.

I vers 23 står det så: Da han slo opp sine øyne i dødsriket.

.

Da ser han noe nytt, noe han trolig aldri hadde sett reelt i livet. For da ser han sannheten i Hebr. 9, 27: Det er menneskets lodd en gang å dø og deretter dom. Mange lever i dag som om det ikke var sant. For sent vil svært mange oppdage: Døden er ikke et punktum – den er et kolon. Det kommer noe etter. Da skal alle mennesker stå fram for Gud og gjøre regnskap for sitt liv. Det blir alvorlig. Hvordan tro du at du vil klare deg da? Er du egentlig rede til å forsvare ditt liv?

.

Etter dommen kommer fortapelsen for alle de som ikke tror på Jesus. Den er virkelig, selv om vi ikke vet om alle detaljer. Det blir alvorlig nok å vite at du for alltid er utenfor Guds rike. Da finnes det ikke flere anledninger. Du har brukt opp din kvote.

.

Tenk – denne mannen husket sitt liv før døden. Og det plaget ham. Ditt eget liv skal pine deg i alle evigheter, når du tenker på det du har gjort og det skulle ha gjort og dine slektninger som også går fortapt. Og du vil ikke at de skal komme til fortapelsen for å anklage deg. Derfor ba mannen om at de måtte bli berget fra den, ikke av misjonssinn men for å beskytte seg selv.

.

4. Evigheten avgjøres her i livet.

I v. 25-26 tales om et stort svelg – som ingen kunne gå over. Det viser tydelig at døden er slutten på alle anledninger til frelse. Det må du sørge for her i livet. ”Treet ligger den veien det faller,” heter det. Du får ingen ny anledning. Det er ikke jeg som sier det. Det har Gud bestemt for lenge siden, og verken du eller andre kan forandre Guds bestemmelse.

.

Du fikk ditt gode i din levetid, sier Jesus. Da er det ingen ting igjen for deg. Da gjorde Moses det på en annen måte: Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn en kortvarig nytelse av synden. Hebr. 11, 25. Det er veien. La Gud få bestemme.

.

5. Gud har gitt alt og gjort alt for vår frelse.

Jesus sier i v. 29: De har Moses og profetene – hør dem. Det skal ikke noe mer til enn det som er åpenbart. I vår tid har vi hele GT og hele NT fulle av åpenbaringer og ord om Guds frelse. Du skal ikke vente på et under eller en engel som kommer. Du har fått Ordet fra Gud. Det er tilstrekkelig. Stans litt ved noe av det:

.

a) Vi har Guds ord i Bibelen. Den har en veldig makt. Den sier alt det som er nødvendig til frelse. Derfor har du ingen unnskyldning i dommen. Jfr. Rom. 1, 20. Ta deg litt tid til å lese i denne boka. Det blir din redning.

.

b) Bibelen taler om Kristi død. Den åpnet porten inn til Paradis. Da Jesus ropte: Det er fullbrakt! var frelsesverket ferdig (Joh 19, 30). Synden var sonet og veien til himmelen åpnet for alle syndere. Hebr. 9:26 sier: Nå er han åpenbart – for å ta bort synden ved sitt offer. Det er ditt håp, det kan du tro.

.

c) Gud sender nå Åndens kall til deg som hører Guds ord. Ånden når inn i vårt hjerte og samvittighet. I kap. 15 taler Jesus om noen som får Guds kall, særlig den yngste sønnen som hadde reist bort fra sin far. Da han vendte om og kom tilbake, opplevde han en velvillig far som tok imot ham og holdt fest for ham. Slik er Gud.

.

I tillegg kommer de troendes vitnesbyrd. Vi som er frelst har opplevd nettopp det at Gud elsket synderen og tilga synden og førte oss inn i et nytt liv ved troen.

- Nå har du valget.

.

Hva velger du så, hva velger du så?

Velg rett og velg i tide

Om du vil målet nå!

Amen.