253) Luk. 15, 11-24.

B. Den yngste sønnen.
Luk 15, 11-24.
.

Dette er den fineste perle blant Jesu lignelser. Den viser oss hvem og hvordan Gud er. For her leser vi om den fortapte og hjemkomne sønn. Og han er et bilde på mange mennesker. For her taler Jesus egentlig om oss alle. Vi er kommet bort fra Gud ved synden og må kalles tilbake om det skal gå oss godt i evigheten. Når vi husker på at Jesus talte til jøder, taler han nok først til dem om deres stilling til sin Gud.

.

Men på en særlig måte er det bilde på de som går ut i verden og roter livet sitt til i synd og skam. Vi skal se litt på hvordan det gikk med ham til slutt ut fra dette perspektivet.

.

1. Sønnen drog bort.

Den yngste sønnen var en synder som alle andre mennesker. Men her ser vi synderen som gå bevisst bort fra Gud og lever i synden. Han går stadig videre i synd, som når man går nedover en trapp. Han kom dypere og dypere ned og dermed bort fra sin far og Gud.

.

- Første gang vi ser det er i vers 12. Da går han til faren og sier: Gi meg den arven eg skal ha. Det er en ganske uvanlig framgangsmåte. Som regel blir arven utdelt etter at faren er død. Men det ser altså ut til at det var mulig å få forskudd på arven.

.

Den unge mannens synd var at han krevde arven. Gi meg! sier han. Det åpenbarer hans tanker kanskje gjennom lang tid. Han hadde planlagt å dra ut i verden, og da behøvde han penger. Hans hjerte var ikkje lenger i hjemmet. Han søkte utover til andre steder. Nå ville han styre livet selv. Og det er tanken til mange unge mennesker.

.

Slik begynner mange synder. Tanke og hjerte blir opptatt av andre enn Gud og hans rike. Lengselen til noe annet enn det kristne blir sterkere og overtar styringa av livet. Noen tror kanskje at de kan ta med seg det trygge og gode som troen gir oss. Men de finner snart ut at det passer ikkje i det verdslige livet.

.

- Deretter dro han til et land langt borte, v. 13. Han samlet sammen alt han eide, sier Jesus. Men han eide vel ikkje noe annet enn det han hadde fått av faren. Hver eneste krone ble med på lasset. Det betyr trolig at han ikkje tenkte på å vende tilbake noen gang. Han var ferdig med livet hjemme for alltid.

.

Vi vet ikkje hvor godt kjent han var i geografien, eller om han bare reiste ut på måfå. Han kom i alle tilfeller langt bort fra farshuset og hjemmet. Det er bilde på livet i verden og synden. Og det er slik at til lenger man lever i en gudløs verden, til lenger bort fra Gud kommer man. Synden fører menneskene ut i nye synder, og det er alltid i retning bort fra den himmelske Far.

.

- Han sløste bort alt han eide, v. 13b. Han brukte det opp på seg selv og sine venner. Og det betyr nok et utsvevende liv. Ungdomsoversettelsen fra 1959 sier: Han skeiet ut. Og broren hadde trolig hørt rykter om at han levde med skjøger, v. 30.

.

En engelsk bibel (NEB) har et talende uttrykk om dette: Han levde et liv likegyldig for følgene. Det taler om et menneske som ikkje tenker på konsekvensene av sitt liv og ikke planlegger noen framtid. Han lever i nuet og ”nyter” livet dag for dag. Han satte alt over styr i dette livet, v. 14. Da hungersnøden kom, hadde han ingen ting igjen. Nå var han på bar bakke og led nød.

.

- Siste trinn på syndens vei er kommet til ham. Han ba om å få gjete svin hos en bonde. Det var den mest avskyelige stilling en jøde kunne komme i. Svinet var et urent dyr etter loven, 3. Mos. 11, 7. Slik hadde han nok aldri hatt det hjemme hos sin far. Synden fører et menneske bort i et verre liv enn de hadde som troende. Men det tenker de ikkje på i forkant.

.

Nå ønsket han bare å fylle seg med grisemat, skolmer som grisene åt, v. 16. Det er også en fornedrelse. Dermed var han på linje med urene dyr som eter det menneskene ikkje vil ha. Det er det nederste trinn på stigen. Han kommet ned i søla. Kanskje han ikkje en gang fikk grisematen, han ønsket bare å få den.

.

- For nå står det så betegnende: Ingen gav ham noe. Han fikk ikkje det han ønsket her heller. Vennene var mange så lenge han hadde penger å strø om seg med. Den rike gutten var nå blitt fattig. ”Dypere ned i elendighet kunde han ikkje komme, og sultedøden stod for døren,” sier S. Odland.

.

2. Sønnen ble omvendt.

I v. 17 i teksten kommer den store forandringa. Han ble bokstavelig talt omvendt. Han kom til seg selv, står det. Eller det er sagt slik: Han gjekk i seg sjølv (nyno). Han begynte å tenke på nytt. Det var nødvendig om det skulle gå ham vel. Og det var Guds Ånd som arbeidet med ham. Ånden kaller menneskene mens de er i synden, ellers hadde ingen blitt omvendt.

.

- Først ser vi at han erkjente sine feil og sin synd, v. 18 og 21. Han planlegger å si til faren: Jeg har syndet mot himmelen og for deg! Det var en fin erkjennelse. Og vi ser av v. 21 at han sier også det til faren.

.

Erkjennelse og bekjennelse av vår synd er en forutsetning for frelse. Den som fusker her, vil aldri oppleve fred med Gud. Vi husker nok ikkje alle enkeltsynder, men vi får også lov å be om tilgivelse for alt det vi har glemt. Men når Gud minner oss om en synd som kanskje ligger langt tilbake i tid, må vi erkjenne den og be om nåde.

.

- Dernest ser vi at han tok et avgjort standpunkt og brudd med det gamle livet. Eg vil stå opp, sier han i v. 18. Og i v. 20 ser vi at det skjedde: Han stod opp. Det er ikkje vårt valg og standpunkt som frelser oss, men det hører med til omvendelsen. Og denne unge mannen kom visst aldri tilbake til landet langt borte. Fortiden var forbi.

.

Rosenius sier i en preken over denne teksten: ”Syndenøden er for liten, hvis det ennå er noe i verden som er mer dyrebart enn Guds nåde. Det er for lite sorg over synden hvis du bare snakker om å omvende deg, men ikkje lar det bli handling.” Her ser vi at også Rosenius regner med et avgjort standpunkt og et valg i omvendelsen.

.

- Vi ser også at sønnen nå var blitt ydmyk i forholdet til sin far. Han tenker ut hva han skal si til fare sin. da vil han også si at han ikkje er lenger verdig til å kalles hans sønn, v. 19. Det er det rette sinn. Vi er aldri verdige til å bli Guds barn. Og omvendelse er sinnsforandring. Når sønnen kommer hjem, ser vi i v. 21 at han virkelig sier dette.

.

Men her legger vi merke til at han ikkje får tid til å fortelle far alt det han hadde planlagt å si. I forkant i syndelandet tenkte han å be om å få bli en tjener hos far. Ordet for tjener er her ”mistiås” som betyr en leiesvenn, en som arbeider for lønn. Det viser også hans ydmykhet. Han er ikkje lenger sønn, men skal leies inn som en fremmed. Han uttrykker seg også litt interessant her. For han sier egentlig ordrett: Gjør meg til en tjener. Av fødsel var han sønn. Som en tjener ville han bli degradert, og det er den ydmyke villig til. Men han kom aldri så langt at han fikk si dette. Faren kom han i forkjøpet, v. 22.

.

Omvendelsen var ikkje bare ord på forhånd. Han våget å si det rett ut. Og det var rett. Før hadde han kommet med krav om arven, nå vet han at han hadde mistet all rett. Det ydmyke sinn er det som erkjenner sin synd og at man er uverdig. I fortsettelsen skal vi at han likevel fikk mye av far. Guds nåde og rettferdighet er nettopp det at Gud gir og gir mer enn vi fortjener.

.

3. Sønnen kom hjem.

Det han tenkte, skjedde til en viss grad. Han nådde hjem, og der opplevde han noe. Jeg tror at det glemte han aldri. Slike ekstraordinære opplevelser går ikkje så lett i glemmeboken. La oss se på noe av det her:

.

a) Han ble godt mottatt, v. 20. Faren omfavnet ham og ønsket han velkommen tilbake med et tradisjonelt østerlandsk kyss. Han hadde stått lenge og ventet og speidet bortover veien. Tanken har vært der dag etter dag: Kommer han ikkje snart? Denne dagen var også far ute på trappe og så bortover veien og markene. Og langt der borte får han øye på en liten prikk som kommer bortover. Det må være ham!

.

Slik står Gud i himmelen og speider ut i verden og ser etter syndere som vender om. Han har nok sett etter deg også. Har du nådd fram nå?

.

b) Han opplevde nå at alt var ferdig til hjemkomsten, v. 22. Han skulle få klær og sko og ring og mat og en stor fest. Det er alt sammen flotte symboler på frelsen vi får av nåde.

.

Den beste kledningen er Kristi rettferdighets drakt som skjuler alle synder. Jesus kjøpte den på Golgata ved sin død. Og nå gir han den bort for ingen ting, bare du kommer og tar imot. Det var høytid i huset da tjenerne kom med drakten og kledte den fortapte synderen. Han ble en ny mann.

.

Ringen er tegnet på frihet og trofasthet. En slave kunne ikkje bære ringen. Her viser faren åpenlyst for alle at han vedkjenner seg gutten som sin sønn. Han skal ikke være slave eller tjener. Han tilhører huset. Ringen er også tegn på rikdom og en høy stilling. Slik har også en kristen fått et nytt liv som Guds eget barn.

.

Deretter fikk han nye sko på føttene. De skal brukes når vi går, altså bilde på vårt liv som kristne. Også dette var et tegn på oppreisning for gutten. For oss er sko ”den beredskap som fredens evangelium gir”, Ef. 6, 15. Sko trenger vi særlig når vi skal ut, f. eks. i kamp eller i arbeid og å stå støtt.

.

For oss er det naturlig å tenke både på vår stilling som kristne der vi blir faste ved evangeliet, og på vår tjeneste til å gå ut med evangeliet. Vi lever selv av det evangelium som vi skal forkynne og dele med andre.

.

Alt dette var ferdig. Faren ba bare tjenerne om å hente kledningen og det andre. Alt lå klart til han kom hjem. Slik er det med evangeliet. Jesus ropte det var fullbrakt på korset. Joh. 19, 30. Og tjenerne som skulle innby til fest, fikk dette budskapet å gå med: Kom, for nå er det ferdig. Luk. 14, 17.

.

Da begynte festen, og det står ikkje noe om når den skulle slutte. V. 24. Det blir glede i himmelen når en synder omvender seg, v. 10. Festen er et bilde på himmelriket i et nøtteskall. Hovudspørsmålet for oss alle er om vi skal være der, eller om vi blir støtt ut utenfor i mørket. Skal det går oss vel, må vi følge den yngste sønnen på hans vei.