319) Mat. 5, 1-12 (1).

Bergpreika – 1.

Mat. 5-7.

.

Mat. 5, 1-12. Saligprisningene.

Del 1.

.

  Bergpreika (Mat. 5-7) er Jesu programtale. Den er plassert ved begynnelsen av hans offentlige tjeneste i dette evangeliet. Den er ikke en vitenskapelig avhandling for å tilfredsstille oss. Den er praktisk teologi, og Jesus mente vi skulle holde den, som John R. W. Stott sier. Og Jesus oppfylte selv det som beskrevet i Berg­preika, og Jesu Kristi menighet skal være fortsettelsen av Jesu liv til han kommer igjen. Slik uttrykker  Fritz Rienecker tanken med Bergpreika. Og mon ikke vi skal lytte til Predikantenes fyrste Sharles Spurgeon når han kaller Bergpreika for Kongens lov.

.

  Med dette er det også sagt at vi ikke skal skrive noen forklaring til Bergpreika her, men tale oppbyggelig. Vi skal sette første del av denne talen av Jesus inn i vår kristne hverdag og trosliv.

  Som Mose lov ble gitt på fjellet, gikk Jesus på berget da han talte dette. Og han viser mange ganger til Det Gamle Testamentet. "Det gamle budet blir forklart i nytestamentlig, evangelisk lys. Berget der Jesus taler er et forklaret Sinai" (P. Fjellstedt).

.

  For sammenligning kan vi vise til Luk. 6, 20-49 der en lignende tale er referert. Den ble holdt på ei slette. Det er ikke nødvendig å mene at dette er den samme talen. Det er ganske naturlig å tenke at Jesus talte flere ganger om lignende tema - slik enhver predikant til alle tider gjør.

  La oss lytte med åpne sinn og hjerter til Jesu ord om de salige, og la oss være ordets gjørere og ikke bare dets hørere, som Jakob formaner oss til (Jak. 1, 22).

.

                           DE SALIGE

.

  Guds folk er kalt de salige både i Det gamle og Det nye testamente. Det er et vakkert navn på de troende. Det er vanlig å si at ordet salig (gr.: makarios) betegner den høyeste form for lykke, den sanne lykke som kommer fra Gud selv. Denne salighet som vi har allerede her på jorden er det kjennemerke på Guds barn. Alle troende er salige, selv om de ikke føler seg salige. Salighet i denne sammenheng er ikke følelser og stemning eller store sjelelige opplevelser.

 .

 Salighet er veien vi går på og målet for reisen. Hvor går du hen? er spørsmålet. Og er vi på vei til den endelige salighet, må vi eie den allerede her. Å være salig er derfor å ha det rett med Gud - å være "til Herren rett omvendt".

.

  Ordet salig er brukt 9 ganger i Bergpreika, alle her i begynnelsen. I hele NT er det brukt 50 ganger. Da er parallell­stedene i Luk. 6 medregnet. I tillegg er ordet brukt to ganger som verb og tre ganger som predikatsord. Det er også brukt svært mange ganger i GT.

.

  I denne delen av Guds ord (Mat. 5) leser vi om hvordan de salige er - både enkeltvis og alene og når de kommer sammen. Første del av Bergpreika kan godt være en beskrivelse av de helliges samfunn: de saliges samfunn. Så la oss legge vårt hjertes øre til og lytte.

.

1. De fattige, v. 3.

.

  Det første kjennetegn på de troende er fattigdom. Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Det er det første Jesus ser når han møter en troende. Han møter en åndelig tigger.

 .

 Oversettelsene av dette verset varierer litt, flere av dem er forsøk på en fortolkning. NO-77 sier: fattige i seg selv. Gunnes oversetter: salige er de som vet seg fattige. Lyder Brun oversatte slik: fattige i hjertets inderste. En ny engelsk bibel sier det slik: salige er de som vet at de trenger Gud.

.

  Alt sammen er rimelige og gode tolkninger av tanken her. Det er ikke tale om å være fattige på jordisk gods eller ha små evner. Jesus priser heller ikke de salige som er lite åndelige i sitt liv.

.

  Han sier heller dette: De hjelpeløse og elendige er hans venner. De er så fattige og små at de ser sin synd. Men det er vanskelig for det stolte menneskesinn, og derfor blir nok mange utenfor. Det koster å innrømme sin skyld.

.

  a) Begynnelsen til kristenlivet var slik. En forutsetning for å bli frelst er ydmykhet. Det er å innrømme at en står skyldig og uren for Gud og fortjener hans dom og straff. Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde, skriver Peter (1. Pet. 5, 5). Og Jesus bruker et drastisk eksempel: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket (Mat. 18, 3). Profeten Jesaja skriver inspirert av Guds Ånd: Herren sier: I det høye og Hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd (Jes. 57, 15).

.

  Slik beskrives det sinn som søker Gud. Og Bibelen gir en sann beskrivelse av mennesket. Det er syndig og ugudelig og framfor alt hovmodig overfor sin skaper. Bedrøvelsen etter Guds sinn som virker omvendelse er å innrømme sin skyld uten forbehold. Når synderen ser Guds vilje og krav som han umulig kan oppfylle - og så innrømmer det og betingelsesløst overgir seg til sin Gud, da skjer underet: den fattige blir rik! Da opplever han det døperen Johannes fikk høre i sin tvil på om Jesus virkelig var Messias. Mange under skjedde, det var kjent for alle som møtte Jesus. Men så legger Jesus til en hemmelighet: evangeliet forkynnes for fattige (Mat. 11, 5). I sin synagogetale i Luk. 4, 18 står denne hans oppgave først: Jesus er salvet for å forkynne evangeliet for fattige. Alt det andre er av underordnet betydning.

.

  Den synder som bekjenner sin skyld og innrømmer at han er liten og ringe, får erfare det: evangeliet om Jesus gir ham en ny og ufattelig rikdom: syndenes forlatelse. I en slik stund er Jesus nær. Gjenfødelsen er et faktum. Nytt liv er skapt i et synderhjerte.

.

  b) Og så blir fortsettelsen på samme måte. Voksteren i kristenlivet er ikke å bli fornøyd med seg selv og føle at en klarer det bra. Det er en vokster nedover. Som røttene på treet må vokse seg nedover i svarte molda for å bære et stort tre, vil en kristen bli mindre og mindre i egne øyne. I naturen og i verden er det motsatt. Det viser en igjen mer og mer ettersom en blir stor og sterk. Dette er paradokset i kristenlivet og troens verden: Jo større en er i Guds øyne, jo mindre viser en igjen blant mennesker. Det er den skjulte grunnmur som bærer huset.

.

  Døperen Johannes kjente denne åndelige visdom: Han skal vokse, jeg skal avta, sa han (Joh. 3, 30). Hemmeligheten med åndelig vokster er å bli mindre synlig for mennesker. Det er å vite at ikke blir noe annet enn fattige i oss selv og vet at vi trenger Jesus hver dag.

.

  Dette ser vi mange eksempler på. Og vi opplever det i møtene: Det blir alltid et "godt" møte når alle er små og fordringsløse, når vi åndelig talt setter oss selv nederst. Ei "knust" ånd på møtene er hemmeligheten til den overflod Jesus taler om i Joh. 10, 10 og å bære mye frukt (Joh. 15, 8). De største hindringene for dette er vårt eget ønske om å være store og betydningsfulle og å styre der vi ikke er bestemt til det. Den kritiske ånd er hovmodig, fordi den tror at den vet alt best selv. Den som vil bli stor, sa Jesus, skal være tjener for alle (Mark. 10, 43). Akt hverandre høyere enn dere selv, formaner Paulus (Fil. 2, 3).

.

  Da stiger Guds himmel inn i bedehus og kjøkken. Da er vi ikke bare salige, men vi opplever noe av det. Gud vil ha et bøyet og ringe folk (Jes. 66, 2). Da øser han ut over oss hele sin himmelske rikdom. Du blir rik i Gud. Og med den rikdommen er du med og gjør Jesus stor i denne verden. Du kan si med Jakob i møte med Esau: Jeg har nok av alle ting (1. Mos. 33, 11).

.

2. De sørger, v. 4.

.

  I Guds rike er det ikke bare glede og fryd, lykke og medgang. Selv om den troende er rikest av alle rike, går han omkring og sørger. Og nettopp i sin sorg er han salig. Han har Jesu løfte om trøst.

 .

 Men hva kan en troende med himmelske rikdommer ha grunn til å sørge over? Skal vi ikke legge alt slikt bak oss og bare glede oss?

.

  Først blir han mer og mer klar over sin synd. Han ser at han blir aldri fri synden i hjertet. Og han oppdager at synden er større og svartere enn noen gang før. For han ser at synden sitter i hjertet. Det er ikke bare gjerningen og heller ikke bare tanken som er syndig. Selve naturen og hjertet er ondt. Og det gir seg stadig nye utslag. En troende oppdager at han synder på måter han aldri hadde tenkt på før. Derfor er han hjertens enig med Per Nordsletten som synger: Så lenge jeg er her på jorden, jeg plages daglig av min synd. Jeg fattig var er verre vorden, ser mer og mer av hjertets dynd... Og det skaper tårer og en inderlig dyp sorg.

.

  Dernest blir en kristen mer og mer skuffet over sitt eget kristenliv og sin helliggjørelse. Det ble ikke slik vi hadde tenkt. Vi trodde så stort en gang at vi skulle bli mer verdige og kunne leve mer etter hans vilje. Han vet det er sant når sangen lyder: Herre, sårt jeg klager, mine levedager skammer jeg meg ved...

.

  Et Guds barn sørger også over at vi er så få. Sammenlignet med alle verdens millioner blir alltid Guds menighet liten. Mange, mange vil gå fortapt. Vi kjenner slekt og venner og naboer som tilsynelatende er så upåvirket av evangeliet og Guds kall. Og vi som hans barn føler at vi har gjort så lite. Vår tjeneste for Gud blir så dårlig og lite effektiv. Fruktene uteblir. Det er en hjertesorg for Guds folk, som det var for Paulus. Rom. 9, 1ff og 10, 1ff.

.

  De skal få trøst, sa Jesus. Og den trøsten er først og fremst at vi kjenner veien vi må gå: til Jesus med alt. Dit kan vi gå med nederlag og kamp og fall. Hos ham er det alltid hjelp å få. Han gir tilgivelse igjen og igjen. Og ny kraft til en ny dag med nye oppgaver. Så lever vi i de sørgenes bønn: hjelp meg å leve bedre denne dag.

.