266) Luk. 3, 1-18.

Luk 3, 1-18.
Bibelsk vekkelse.

Døperen Johannes’ virksomhet var den første vekkelsen i NT. Han fikk stor og avgjørende betydning i Israel. Dette er tiden før Jesus steg fram offentlig, Johannes var ca. ½ år eldre enn Jesus og begynte sin virksomhet først. Det var rimelig ettersom han skulle være Jesu forløper og rydningsmann. Store folkemengder samlet seg ved Jordanelva der Johannes forkynte og døpte.
.
I Mat. 3, 5 leser vi at Jerusalem og hele Judea og hele landet kom til ham der. Det var altså en folkebevegelse Johannes stod midt oppe i. Mark 1,5 sier også at alle i Jerusalem kom. Hovedstaden må ha vært en tom by i disse dagene. Og vi kan tale om storvekkelse. Dette må ha vist igjen og satt merke i folket og deres historie. Det er ikke ofte vi ser det slik. Derfor ser vi også at den jødiske forfatteren Flavius Josefus nevner han i sin ”Jødiske Historie”, bok XVIII, kap. V.2. Han sier at Johannes var en god mann som folket om å leve rett, og at mange kom til ham og var sterkt beveget over å høre hans ord.
.
Og vi kan spørre: Hvorfor kom han nettopp da? Hvorfor var denne tiden den rette, ”tidens fylde” så å si? Vi skal ikke gå inn på de historiske forhold på den, men si noe om det ut fra Bibelen.
.
1. Det var Guds time.
Gud hadde bestemt at Messias skulle komme, og Paulus kaller denne tiden for ”tidens fylde”, Gal. 4, 4. Alt lå nå godt til rette, en ny tid var faktisk kommet med Romerriket. Det hadde vært en lang ventetid på 400 år etter den siste profet i GT (Malaki).
.
Det var tydelig sagt i GT. Jes 40, 3 sier: Rydd vei. Mal 3, 1: Se, jeg sender min budbærer. Og i kap. 4, 5 sier den samme profeten: Jeg sender Elia, profeten, før Messias kommer. Dette sendebudet var Johannes døper. Messias kunne ikke komme før, det måtte skje i Guds egen time. Slik må vi være villige til å vente på Guds dag i vårt liv som kristne. Vi skal ikke løpe hit og dit i stadig uro etter å finne noe å gjøre for Gud. Det blir aldri vellykket om vi går foran Gud etter vår egen tanke og mening.
.
Gud er suveren. Han har sin egen klokke og timeplan. Og det er den som gjelder i Guds rike. Selve innholdet i Guds plan må også han bestemme.
.
Men jødene misforstod dette. En del ønsket en politisk fører som kunne befri dem fra Romerriket. Dermed kunne de ikke forstå Jesus da han kom. Han passet ikke inn i deres tanker om Messias. Og slik går det når folk fortolker Guds ord etter sine egne tanker og ønsker. Trolig har det skjedd mange ganger.
.
Jesus satte en stopper for den tankegangen. I Luk. 19, 10 sier han f. eks. ganske sterkt i deres ører: Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Og i Luk. 5, 32: Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. Det var ikke gode ord for en del jødiske ledere og aktivister, som f. eks. saddukeerne.
.
Folk har alltid misforstått kristendommen. Og det skjer alltid når de bruker sine egne oppfatninger og tanker til å tolket Bibelen med. Da finner de belegg i Guds ord for det de selv mener er rett.
.
Men nå grep Gud inn og satte folkets tanker til side. Frelseren steg fram med sin egentlige gjerning: at syndere måtte bli frelst og komme til himmelen. Dette er stadig vekk det Gud ønsker og arbeider for. – Nå ber vi i Jesu navn at en slik Guds time måtte komme over oss nå.
.
2. Gud hadde et villig redskap.
Gud behøver mennesker som sine tjenere. Tanken er i grunnen ufattelig: Den eneste allmektige Gud som eier alt trenger hjelp! I sjelevinnerarbeidet har han på en måte gjort seg avhengig av oss troende. Han er suveren og griper noen ganger inn i verden uten vår hjelp. Men misjonsbefalingen står likevel ved makt. Gud behøver og bruker både ”store” og ”små” predikanter. Noen får bruke skurtresker i den åndelige høsten, andre får hente inn ett eneste aks. Men alle var like verdifulle or Gud.
.
a) Johannes var lydhør for Guds ord, v. 2. Han var i ørkenen, og da kom Guds ord til ham, står det. Det var i stillheten og ensomheten det skjedde. Det er når vi lukker verden og alt på jord ute, at ordet kommer til oss. Sant nok er det ikke lett å lukke alt ute. Men ørkenen er et symbol på den ensomhet som en troende trenger, særlig en ordets forkynner. For da er i alle fall de verdslige gjøremål og travelheten utenfor rekkevidde.
.
Og da spør vi: Hva vil du, Gud? Det må alltid være hovedsak for oss. Det vi vil er ubetydelig og ofte skadelig. Et villig hjerte er oftest et lydhørt hjerte for andres ønsker. Vi skal ikke være så opptatt av hva andre mennesker ønsker eller vil høre. Det spriker i alle retninger og er ikke grunnlagt på Guds vilje. Mennesketanken og vårt eget arbeid har aldri skapt den sanne vekkelsen.
.
b) Johannes gikk ut på Guds befaling, v. 3. Han brukte resten av livet sitt i Guds tjeneste, i ørkenen og i kongens slott. Og det fikk han lide for. Mat. 14, 1-13. – Er vi villige til å gå, selv når det koster oss mye og kanskje selve livet en dag? Som Johannes skal vi være der Gud åpner vei, selv om det ser lite ut. For han har en gjerning vi skal gjøre for ham. Kan noe være mer viktig?
.
3. Folket ventet på Guds ord, v. 15.
Folket gikk nå i forventning, skriver Lukas. De var spent på hva som nå skulle skje. Johannes var kanskje den mannen de ventet på? Johannes var et redskap som folk la merke til, og hans tale gjorde at folk ble interessert. Det var skapt en lengsel etter Guds Messias ved hans forkynnelse.
.
Vi som forkynner Guds ord merker godt noe av dette i møtene. Noen steder kjenner vi straks at Gud er nær, ofte ved den første sangen i møtet. Andre ganger kan det være så stengt og tørt at vi knapt får fram et ord uten stor anstrengelse. Predikanter er ikke maskiner eller automater som bare kan sku på og alt skjer greit.
.
Nei, vi er avhengige av Gud og at Gud får røre både ved oss og ved det folket vi taler til. Gud ønsker et folk som venter på hans kraft og vekkende ånd. De som Johannes møtte, ventet på Messias. Gjør vi egentlig det? En av dem som ventet var gamle Simeon. Han ventet på Israels trøst, står det. Luk.2, 25.
.

4. Folket var villig til å høre.
De diskuterte ikke med Johannes eller kritiserte det han sa. De lyttet til det Gud sa. Folk flest åpnet sitt hjerte og tanke og tok imot. Noen ledere ble nok forarget og talte imot, og slik vil det alltid være. Klinten og hveten vokser sammen også på den måten.
.
Johannes serverte kraftig kost. Da var det nødvendig, og det er slik også nå. I en verden med mye synd, er det viktig med sterk kost. Folk må få høre det rette både på godt og ondt. Det er lite nytte i å godsnakke og fortelle vitner til en dødssyk mann. Han trenger faglig hjelp og kanskje en stor og smertefull operasjon.
.
a) Omvendelse. Det talte Johannes om. Han forkynte omvendelsens dåp, v. 3. Han var konkret og direkte. Omvendelse betyr å si nei til synden og verden – og å leve i syndenes forlatelse. Å si nei til synden betyr å erkjenne den som synd og bekjenne den for Gud og noen ganger for mennesker.
.
Dersom vi bekjenner våre synder, er Gud trofast og rettferdig så han forlater oss synden. 1. Joh 1, 9. Gud både kan og vil til den som kommer. Syndenes forlatelse bygger på Jesu verk på Golgata. Han tilgir oss ikke fordi vi er gudfryktige og åndelige nok, men fordi Jesus døde for alle fortapte sjeler.
.
Men det innebærer også at vi tilgir våre skyldnere. Ingen kan være en troende og fortsette å hate eller ha motvilje mot andre mennesker. Noen tenker at det urette som er gjort mot dem kan de ikke tilgi. Dret er en forskrekkelig tanke. For da er du fortapt selv om du kristen på utsida. Jesus sa noe sterkt om dette etter at han hadde lært disiplene Fader vår.
.
Matt 6,14-15 For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. 15 Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.

Og Paulus skriver til efeserne: Ef 4,30-32 Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl til forløsningens dag. 31 La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap. 32 Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!
.
Du ser altså at Bibelen har tydelige formaninger til oss om å si nei til synden i praksis. I hjertet vil det alltid være synd, men her tales om synd i bevisst handling.
.
b) Jesus, v. 16.
Johannes talte om Jesus, for det var Han som var Frelseren. Alle Guds løfter om frelse er oppfylt i ham. Det kan vi se gjennom hele GT. Og i v. 2 sa Johannes: Himlenes rike er nær. Grunnen til det var at Jesus var nær. Nå skulle han ganske snart stige fram for folket. Ta imot ham, sa Johannes på den måten. Det er hans gjerning det gjelder, ikke vår.
.
Han talte om Ånden som Jesus skulle døpe dem med. Det var ikke ekstase eller noe særlig og spesielt. Han ville si dem lenge før pinsedag at Ånden skulle tale til dem og behandle dem. Han viser oss veien og leder oss til Jesus.
.
En annen gang sa Johannes: Se, der er Guds lam som bærer verdens synd, Joh 1, 29. Han talte om Jesus som syndebærer, ikke som et godt eksempel eller noe annet. Hovedsaken var at Jesus skulle dø for våre synder som et offerlam en gang for alltid. Hebr. 10, 10. 12. 14.
.
Når vi står for Guds åsyn og ser vår synd og skyld – også får se Syndebæreren – da er vekkelsen der i ditt liv.
Amen.