318) Mat. 5, 1-12 (2).

Bergpeika. Del 2.

Mat. 5, 1-12.

.

3. De er saktmodige, v. 5.

.

  Den saktmodige er et ydmykt menneske som bøyer seg under Guds vilje uten protest. Noen har forstått ordet slik: han har mot til å gå sakte. De ligner på de fattige, men der er en viss forskjell i de bibelske ordene. A. Plummer har gjort oppmerk­som på det: Den fattige er blitt ydmyket av mennesker og behandlet ille og derfor trenger han hjelp. De har rett og slett tatt fra ham det han hadde. Den saktmodige er ydmyk "av natur", så å si.

 .

 Ordet er tatt fra Salme 37, 11, og der gjelder det forholdet til Gud. Her er det ikke tale om en beskjedenhet overfor mennesker, selv om det også er rett nok. Men selve hoved­saken er å være "beskjeden" overfor vår Skaper og Herre.

.

  De skal arve jorden, står det. Verden mener den har overtatt hele jorden og kan bestemme. Djevelen kalles denne verdens fyrste og styrer nok mange mennesker i dag. Men verden lever i en falsk trygghet. Det er Guds barn som har rett til skjøte på alt Guds verk. Skaperverket tilhører de troende. Som med så mye annet i troens verden, får vi ikke alltid full uttelling nå. Vi må vente på den dag da arven skal deles ut.

.

4. De hungrer og tørster, v. 6.

.

  Sett fra en synsvinkel har en kristen alt han kan få. i Jesus. Av hans fylde har vi alle fått (Joh. 1, 16). Slik står det skrevet. Men hvordan kan det da ha seg at vi hungrer? For det er tale om en åndelig hunger og tørst. Vi finner det også i et par salmer av Korahs barn.

 .

 I Salme 42, 2f synger de: Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Denne hunger og tørst er et sterkt ønske som en føler må oppfylles. Slik dyret må ha vann for å leve, må en kristen leve i Guds nærhet.

.

  Korahs barn synger videre i Salme 84, 3f: Min sjel lengter, ja fortæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud.

.

  Korahs barn var tempeltjenere og var i Herrens hus. Så snart de var utenfor, lengtet de tilbake. Det var der de hørte hjemme.

  Dette uttrykker også de troende lengsel i dag. For det bor en lengsel i oss - etter rettferdigheten av Gud.

.

  Først gjelder det oss selv også her. Den daglige synd er en plage for en levende kristen. Han hungrer etter ny tilgivelse når han har falt og forgått seg. En hellig redsel bor i sinnet: å komme bort fra Jesus. Paulus må ha ment noe av det samme i Fil. 3, 12: Jeg jager etter det... Vi er ikke framme ennå. Og det er ikke selvsagt at alle bekjennende kristne når fram. Farene langs veien og fiendene er for sterke til det.

.

  Det er også en lengsel etter å bli mer lik Jesus i vårt daglige liv. Det er her vi feiler så ofte og så lett. Orheims sang uttrykker en realitet: Å var eg meir deg Jesus lik, så hjartevarm og god. Vi skal ikke se mye på oss selv før vi oppdager avstanden mellom det og vår egen erfaring.

.

  Jeg satt i kirken i mange år og hørte far lese klokkerbønna fra koret hjemme: Og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Er denne bønna slutt blant oss - også da den ble slutt i kirken? Guds ord ber oss å leve hellig hele uka. Den ber å legge av synden og alt som tynger (Hebr. 12, 1). Den ber å døde de jordiske lemmer som er synder (Kol. 3, 3).

.

  Hungeren etter det hellige liv i praksis må aldri stilne. Vi må ikke mettes ved å bli selvtilfreds. Er du blitt fornøyd med tingenes tilstand, er det fare for at den åndelige død allerede har funnet sted.

.

  Dernest eier vi lengselen etter samfunnet av de hellige, slik Korahs barn sang om. Og dette samfunnet er mye dypere enn å møte opp til gudstjeneste en søndag formiddag eller å gå på et bedehusmøte. De helliges samfunn er et broder-og søsken­samfunn. Vi er glad i hverandre - ikke av sympati eller felles interesser. Det er en hellig kjærlighet gitt oss av Gud i det øyeblikk vi tror. Da blir alle andre troende mine kjæreste venner. Er det rett med oss, eier vi det. Og denne kjærligheten kjenner ingen grenser. Møter vi et Guds barn i et fremmed land eller en ukjent by, kjenner vi usynlige tråder: vi eier den samme frelse og er på vei mot det samme mål.

.

  Men her ligger en fare som Djevelen har utnyttet ofte: Vi kan lett forveksle dette samfunnet med kirke-og organisasjons­samfunn. Den som tilhører min menighet eller min organisasjon er min venn og broder. Og det har ofte den sideeffekten at de andre - nettopp blir "de andre". Vi diskuterer ikke her om alle bekjennende kristne er sanne kristne eller om alle kirker er rette kirker. (Hvis slike finnes.) Men vi taler om den faren som ligger i dette: de kristne som ikke tilhører min gruppe kan lett bli betraktet med skepsis. Og da er den dømmende tanken nær (kap. 7, 1).

.

  Jeg tror også det ligger en hunger i ethvert sant og våkent Guds barn etter vekkelse. Vi kan ikke se på eller tenke på de mange andre utenfor uten å kjenne nød. Det største en kristne opplever er å lede noen til Jesus. De predikanter som har opplevd det, kan aldri glemme slik bønnestunder. Gråten og hungeren lever i hjertet: kan jeg få be med enda en før jeg dør?

.

  Ikke minst er det også en hunger i oss etter å se mer inn i Guds ord. Peter skriver om det: Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse (1. Pet. 2, 2). Den som mener at han har forstått alt det vesentlige i Bibelen, er visst kommet inn på en tilgrodd skogssti. Der er nok mye mer å se. Paulus ba for de kristne at de måtte "være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er" (Ef. 3, 18). Mon ikke det også gjelder dybden i Guds ord? Det er der vi lærer å kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap. Derfor er det så fatalt når Bibelen ligger ubrukt.

.

  Men hvor herlig er det ikke å mettes ved synet av Ham i hans eget ord!

.

5. De er barmhjertige, v. 7.

.

  Dette er de som er så grepet av andres lidelse at de vil lette deres byrder, sier Albert Barnes. Og slik hjelpsomhet - eller diakoni - er en frukt av evangeliet i hjertet. I Jak. 2, 13 finner vi den negative side: "Dommen skal være uten barmhjertighet mot dem som ikke har vist barmhjertighet." Det er tale om kristendom i praksis, slik vi møter det gjentatte ganger i Bibelen. Det er ikke nok å synes synd i folk som lider, eller å tale vel om dem. Gud ber oss å hjelpe direkte, om det så skulle gå ut over oss selv. Det er altså et ganske synlig kjennetegn på et Guds barn vi møter her. Det har alltid vært folk som lider på en eller annen måte, og det vil alltid bli det. Derfor er det rett som F. W. Wenzel skriver: det er hvorledes livets rettferdighet viser seg i visse holdninger hos de kristne mot andre. Beretningen om den barmhjertige samaritan ville være en passende illustrasjon på denne saligprisningen.

 .

 En annen side ved dette må vi også understreke: de som selv kjenner sin åndelige fattigdom (v. 3) og vet at de behøver Guds barmhjertighet, vil lettere vise andre barmhjertighet. Derfor er veien til mer av dette sinnelag å trenge dypere inn i Guds barmhjertighet og nåde mot en selv. Å fatte en beslutning om å være mer barmhjertighet, vil få kortvarige frukter. Det er Gud som må få legge noe nytt inn i vårt hjerte.

.

  De skal selv finne barmhjertighet. Ettersom dette er talt til slike som allerede har mottatt Guds barmhjertighet og blitt frelst, er det ikke tale om frelse. Det er heller dette at mennesker lettere viser godvilje mot dem som er gode enn motsatt. De vil med andre ord oppleve respons på sin godhet og selv få hjelp når de har hjulpet andre.

.