318) Mat. 5, 1-12 (2).

Bergpeika. Del 2.

Mat. 5, 1-12.

.

3. De er saktmodige, v. 5.

.

  Den saktmodige er et ydmykt menneske som bøyer seg under Guds vilje uten protest. Noen har forstått ordet slik: han har mot til å gå sakte. De ligner på de fattige, men der er en viss forskjell i de bibelske ordene. A. Plummer har gjort oppmerk­som på det: Den fattige er blitt ydmyket av mennesker og behandlet ille og derfor trenger han hjelp. De har rett og slett tatt fra ham det han hadde. Den saktmodige er ydmyk "av natur", så å si.

 .

 Ordet er tatt fra Salme 37, 11, og der gjelder det forholdet til Gud. Her er det ikke tale om en beskjedenhet overfor mennesker, selv om det også er rett nok. Men selve hoved­saken er å være "beskjeden" overfor vår Skaper og Herre.

.

  De skal arve jorden, står det. Verden mener den har overtatt hele jorden og kan bestemme. Djevelen kalles denne verdens fyrste og styrer nok mange mennesker i dag. Men verden lever i en falsk trygghet. Det er Guds barn som har rett til skjøte på alt Guds verk. Skaperverket tilhører de troende. Som med så mye annet i troens verden, får vi ikke alltid full uttelling nå. Vi må vente på den dag da arven skal deles ut.

.

4. De hungrer og tørster, v. 6.

.

  Sett fra en synsvinkel har en kristen alt han kan få. i Jesus. Av hans fylde har vi alle fått (Joh. 1, 16). Slik står det skrevet. Men hvordan kan det da ha seg at vi hungrer? For det er tale om en åndelig hunger og tørst. Vi finner det også i et par salmer av Korahs barn.

 .

 I Salme 42, 2f synger de: Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Denne hunger og tørst er et sterkt ønske som en føler må oppfylles. Slik dyret må ha vann for å leve, må en kristen leve i Guds nærhet.

.

  Korahs barn synger videre i Salme 84, 3f: Min sjel lengter, ja fortæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud.

.

  Korahs barn var tempeltjenere og var i Herrens hus. Så snart de var utenfor, lengtet de tilbake. Det var der de hørte hjemme.

  Dette uttrykker også de troende lengsel i dag. For det bor en lengsel i oss - etter rettferdigheten av Gud.

.

  Først gjelder det oss selv også her. Den daglige synd er en plage for en levende kristen. Han hungrer etter ny tilgivelse når han har falt og forgått seg. En hellig redsel bor i sinnet: å komme bort fra Jesus. Paulus må ha ment noe av det samme i Fil. 3, 12: Jeg jager etter det... Vi er ikke framme ennå. Og det er ikke selvsagt at alle bekjennende kristne når fram. Farene langs veien og fiendene er for sterke til det.

.

  Det er også en lengsel etter å bli mer lik Jesus i vårt daglige liv. Det er her vi feiler så ofte og så lett. Orheims sang uttrykker en realitet: Å var eg meir deg Jesus lik, så hjartevarm og god. Vi skal ikke se mye på oss selv før vi oppdager avstanden mellom det og vår egen erfaring.

.

  Jeg satt i kirken i mange år og hørte far lese klokkerbønna fra koret hjemme: Og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Er denne bønna slutt blant oss - også da den ble slutt i kirken? Guds ord ber oss å leve hellig hele uka. Den ber å legge av synden og alt som tynger (Hebr. 12, 1). Den ber å døde de jordiske lemmer som er synder (Kol. 3, 3).

.

  Hungeren etter det hellige liv i praksis må aldri stilne. Vi må ikke mettes ved å bli selvtilfreds. Er du blitt fornøyd med tingenes tilstand, er det fare for at den åndelige død allerede har funnet sted.

.

  Dernest eier vi lengselen etter samfunnet av de hellige, slik Korahs barn sang om. Og dette samfunnet er mye dypere enn å møte opp til gudstjeneste en søndag formiddag eller å gå på et bedehusmøte. De helliges samfunn er et broder-og søsken­samfunn. Vi er glad i hverandre - ikke av sympati eller felles interesser. Det er en hellig kjærlighet gitt oss av Gud i det øyeblikk vi tror. Da blir alle andre troende mine kjæreste venner. Er det rett med oss, eier vi det. Og denne kjærligheten kjenner ingen grenser. Møter vi et Guds barn i et fremmed land eller en ukjent by, kjenner vi usynlige tråder: vi eier den samme frelse og er på vei mot det samme mål.

.

  Men her ligger en fare som Djevelen har utnyttet ofte: Vi kan lett forveksle dette samfunnet med kirke-og organisasjons­samfunn. Den som tilhører min menighet eller min organisasjon er min venn og broder. Og det har ofte den sideeffekten at de andre - nettopp blir "de andre". Vi diskuterer ikke her om alle bekjennende kristne er sanne kristne eller om alle kirker er rette kirker. (Hvis slike finnes.) Men vi taler om den faren som ligger i dette: de kristne som ikke tilhører min gruppe kan lett bli betraktet med skepsis. Og da er den dømmende tanken nær (kap. 7, 1).

.

  Jeg tror også det ligger en hunger i ethvert sant og våkent Guds barn etter vekkelse. Vi kan ikke se på eller tenke på de mange andre utenfor uten å kjenne nød. Det største en kristne opplever er å lede noen til Jesus. De predikanter som har opplevd det, kan aldri glemme slik bønnestunder. Gråten og hungeren lever i hjertet: kan jeg få be med enda en før jeg dør?

.

  Ikke minst er det også en hunger i oss etter å se mer inn i Guds ord. Peter skriver om det: Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse (1. Pet. 2, 2). Den som mener at han har forstått alt det vesentlige i Bibelen, er visst kommet inn på en tilgrodd skogssti. Der er nok mye mer å se. Paulus ba for de kristne at de måtte "være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er" (Ef. 3, 18). Mon ikke det også gjelder dybden i Guds ord? Det er der vi lærer å kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap. Derfor er det så fatalt når Bibelen ligger ubrukt.

.

  Men hvor herlig er det ikke å mettes ved synet av Ham i hans eget ord!

.

5. De er barmhjertige, v. 7.

.

  Dette er de som er så grepet av andres lidelse at de vil lette deres byrder, sier Albert Barnes. Og slik hjelpsomhet - eller diakoni - er en frukt av evangeliet i hjertet. I Jak. 2, 13 finner vi den negative side: "Dommen skal være uten barmhjertighet mot dem som ikke har vist barmhjertighet." Det er tale om kristendom i praksis, slik vi møter det gjentatte ganger i Bibelen. Det er ikke nok å synes synd i folk som lider, eller å tale vel om dem. Gud ber oss å hjelpe direkte, om det så skulle gå ut over oss selv. Det er altså et ganske synlig kjennetegn på et Guds barn vi møter her. Det har alltid vært folk som lider på en eller annen måte, og det vil alltid bli det. Derfor er det rett som F. W. Wenzel skriver: det er hvorledes livets rettferdighet viser seg i visse holdninger hos de kristne mot andre. Beretningen om den barmhjertige samaritan ville være en passende illustrasjon på denne saligprisningen.

 .

 En annen side ved dette må vi også understreke: de som selv kjenner sin åndelige fattigdom (v. 3) og vet at de behøver Guds barmhjertighet, vil lettere vise andre barmhjertighet. Derfor er veien til mer av dette sinnelag å trenge dypere inn i Guds barmhjertighet og nåde mot en selv. Å fatte en beslutning om å være mer barmhjertighet, vil få kortvarige frukter. Det er Gud som må få legge noe nytt inn i vårt hjerte.

.

  De skal selv finne barmhjertighet. Ettersom dette er talt til slike som allerede har mottatt Guds barmhjertighet og blitt frelst, er det ikke tale om frelse. Det er heller dette at mennesker lettere viser godvilje mot dem som er gode enn motsatt. De vil med andre ord oppleve respons på sin godhet og selv få hjelp når de har hjulpet andre.

.

317) Mat. 5, 1-12 (3).

Bergreika. Del 3.

Mat. 5, 1-12.

.

6. De er rene av hjertet, v. 8.

.

  Dette tegnet på de salige griper oss i hjertedypet. For det forteller oss at det finnes et rent Guds folk midt i en uren verden. Og det kan ikke verdens vise forstå, selv om de mener de forstår alt, som Luther bemerker. Hemmeligheten er at de er rene i Guds øyne selv om det ikke viser på utsida. Og det forteller oss også at det ikke er nok å være ren i det ytre. Det er et djevelens bedrageri og lureri. Jesus advarte fariseerne nettopp mot det (Mat. 23). Denne renheten er grunnleggende for all kristendom. Her går det avgjørende skille mellom en sann troende og en hykler og fariseer. Allerede i den gamle pakt lyder det: Min sønn, gi meg ditt hjerte (Ordspr. 23, 26).

 .

 Derfor er det nødvendig å stanse ekstra ved denne "salighet­en". For her kan vi lett tenke feil dersom vi bare ser på det som synes i menneskers øyne. Vi vil derfor si noe om det.

.

  a) Først vet vi at alle er urene av natur. Ved syndefallet og vår egen personlige synd er vi alle urene. Synden medfører ikke bare  skyld. Den gjør oss urene. Og det er et talende uttrykk for vår stilling innfor den levende og hellige Gud. Nettopp der føler vi oss skitne selv om vi tror vi er bra mennesker her i verden.

.

  Bibelen sier det er slik. Fra hjertet kommer onde tanker, sier Jesus (Mat. 15, 18ff). Dette er det som gjør mennesket urent, sier han. Og til fariseerne taler han meget strengt når han forteller dem dette: de gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av rov og urenhet. De ligner kalkede graver som ser vakre ut, men innvendig er fulle av dødning­bein og all slags urenhet. (Mat. 23, 25ff). Allerede profeten Jesaja forkynner: Vi ble som den urene alle sammen (Jes. 64, 5). Salmedikteren har nok rett: Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned...

.

  Derfor trenger vi renselse. Og det gjelder ikke bare første gang da vi fikk tro syndenes forlatelse og begynte et nytt liv. Urenheten henger så fast ved oss at renselsen er nødvendig dag for dag. Det var som en troende - etter et fall - David bad: Gud, skap i meg et rent hjerte. Om fallet er av en annen karakter og kanskje "mindre" i våre øyne, er urenheten like fullt der. Hver eneste synd er en slik urenhet. Vi merker utakknemlighet i vårt hjerte og vantro mot Guds allmakt og ledelse. Vi kan være misfornøyde, leve lite i bønn og kjenne mindre til alvoret i gudslivet enn vi skulle. Vi opplever egoisme i hjertet der vi selv kommer i sentrum. All vår forsømmelse, både mot våre medkristne og mot hedningene og de ufrelste, er synd og urenhet. Verdslighet, stolthet og misunnelse får ofte plass i vårt liv uten at vi kjenner og føler angeren og sorgen over oss selv. Det samme gjelder kritikksyke og sladder som får rom blant kristne og ødelegger så mye av samfunnet mellom oss. Og tenk på hvor lite vi ofrer for Jesus! Det blir som dråper i havet mange ganger - ja, ingen ting mot Hans offer.

.

  Jo, renselsen er nødvendig.

.

  b) Og her kan bare Jesus rense oss. Han sa til den spedal­ske som bad om hjelp: Jeg vil, bli ren (Mat. 8, 3). At begrepet renselse er åndelig å forstå framgår av Peters ord om hedn­ingenes frelse på det første kirkemøte (Apg. 15, 9): "ved troen renset han også deres hjerter."

.

  Det kan altså aldri skje ved et godt liv, gode gjerninger og ytre seremonier. Vi blir heller ikke rene ved mange gode forsetter. Det finnes bare en vei: å bekjenne sin synd for Gud. (1. Joh. 1, 7. 9). Da tilgir han og renser. Å være en kristen er å leve i den daglige omvendelse og den daglige syndenes forlatelse.

.

  Da er du salig. For da vet du på grunnlag av Ordet: Jesus tok din synd. Alt er betalt og ordnet hos Gud. Du er renset i Lammets blod.

.

         Om du der deg tvetter, den hver synd utsletter.

         Denne kilde god, er vår Frelsers blod.

.

  Det er også til troende Peter skriver slik: Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten (1. Pet. 1, 22). Og Paulus oppfordrer sine venner slik: La oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt (2. Kor. 7, 1).

.

  Alt dette forteller oss at de troende må renses - hele livet. Her skal det mer til enn ærlighet. Den kan faktisk være gal. Vår ærlighet og vilje skal alltid være i samsvar med Guds eget ord og hans vilje.

.

  c) I Guds ord ser vi også at det rene hjertet er tegnet ved himmelporten. Mange vil prøve å komme inn på grunn av andre ting. (Mat. 7, 22). De vil påberope seg en rett lære eller mange gode offer og gjerninger. Noen vil også stille fram sin forkynnelse og tjeneste for Gud med tegn og under.

.

  Alle blir avvist. Jeg har aldri kjent dere, sier Jesus på denne dag. Det blir en fryktelig stund.

.

  For: ingen uren har arv i Kristi rike (Ef. 5, 5). Og intet urent skal komme inn i det nye Jerusalem (Åp. 21, 27). Om himmelborgerne sies det tydelig nok: de er renset i Lammets blod, de har tvettet sine kjortler og har derfor rett til å være der (Åp. 7, 14f; 22, 14).

.

  Ved himmelens port blir det bare spørsmål etter en ting: blodet.

.

6. De er fredsstiftere, v. 9.

.

  Det siste tegnet på de salige som viser hvordan de oppfører seg, er: fred. De er ikke bare fredsommelige (NO-30). De er aktive fredsskapere som ordet betyr. De stifter fred. Men de to måter å oversette ordet på, viser to sider ved dem. Og de skal vi gi akt på.

 .

 Fred er et viktig og omfattende ord i Bibelen. Jødene hilser ennå hverandre med ordet Sjalom (fred). Det brukes i flere betydninger i Skriften. Det grunnleggende er fredsforholdet mellom Gud og mennesker, det Kristus opprettet på Golgata kors (Ef. 2). Uten at mennesker tar imot denne freden, kan de aldri leve i virkelig fred med hverandre. Derfor kan ikke ordet fredsstiftere referere til jordiske forhold. Det må knyttes sammen med det å eie samvittighets-og hjertefred med Gud.

.

Den subjektive betydning å ha fred med Gud i sitt hjerte bygger på det objektive verk på Golgata. Men vi føler ikke alltid denne freden selv om vi objektivt kan eie den. Å være fredsstifter er derfor i første rekke å utbre denne fred med Gud blant mennesker som ikke kjenner den. Men dernest betyr det også å leve i fred med hverandre som mennesker og kristne. Ordet fredsstifter har en moralsk side. De troende bryr seg om verden de lever uten at det kan bli det primære.

.

  Noen mennesker skaper uro og strid for den minste ting, og de skiller ofte venn fra venn. Andre setter alt inn på å skape fred i vanskelige forhold, slik Paulus forkynner oss: "Hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere" (Rom. 12, 18). De får et ekstra stort løfte: De skal kalles Guds sønner. H. N. Ridderbos sier med rette at de avspegler sin himmelske Far, og derfor vil de ble anerkjent som hans barn. Det "er den høyeste stilling et menneske kan oppnå" (H. Kvalbein). Det er en velsignelse å ha med slike mennesker å gjøre.

.

7. De blir forfulgt, v. 10.

.

  Det verdslige sinn tåler ikke renhet og gudsfrykt. Det onde er motsetning til det gode. I de to siste salgprisningene (som egentlig går ut på det samme) ser vi hva en sann kristen må vente av denne verden. Det såre er at vi også må oppleve en slik behandling av verdsliggjorte kristne.

 .

 Formene en slik forfølgelse kan ta vil være forskjellige. De kan variere både med sted og tid. Det vi må understreke er at det gjelder lidelse for rettferdighets skyld, ikke på grunn av vår egen uklokskap eller dumhet. Vi skal aldri ta på oss martyrdrakten når vi ikke fortjener den. Her gjelder det de som "i alt viser seg ferdige til det rette," som Fjellstedt skriver.    Velsignelsen i løftet som følger forfølgelsen er som David Dickson sier: De kan ta fra oss alt vi har, likevel kan de ikke ta fra oss himmelen. De forfulgte får nettopp dette løftet: himlenes rike er deres. Om de forfølger oss ut av vårt eget land, ødelegger oss eller dreper oss, eier vi likevel løftet om himlen.

.

8. De blir spottet, v. 11.

.

  Om ikke alltid forfølgelsen skjer så radikalt som i åpne forfølgelser, vil alle troende oppleve noe av denne kjennetegnet: de blir spottet og løyet på og får urettferdige beskyldninger. I Luk. 6, 22 brukes ordet "hate", ja de støter dere ut av de troendes forsamling "og kaster deres navn fra seg som noe ondt". Vi skal oppleve noe av det samme som Guds profeter gjorde i den gamle pakt.

.

  Forfølgelse med tungen er mer vanlig enn med hånden, men ikke mindre grusom, sier Spurgeon til dette verset. Og hva er egentlig lettere? Lite skal til for å sette ut et ondt rykte om Guds venner. Og rykter er alltid lett omsettelige varer. Folk flest elsker tvilsomme opplysninger om andre.

.

9. De opplever glede, v. 12.

.

  Guds rike er et underlig rike. Der vi skulle ha grunn til å fortvile, kommer en ny glede inn i livet. Midt i motgang og forfølgelse, stiger Guds egen glede inn i hjerte og sinn. Samtidig blir vi oppfordret til å glede oss midt i motgangen. Det viser at vi er på rett vei. For slik opplevde Guds profeter det i gammel tid. Og slik opplevde disiplene det i vanskelige dager. Apostlene ble fengslet flere ganger og stilt for det høye Råd. Men "de gikk bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld" (Apg. 5, 41). Det er en ære i Guds rike å oppleve motstand for evangeliets skyld.

 .

 De troende venter en annen lønningsdag enn her på jord. De forfulgte vil få en ekstra stor lønn der oppe.

.

  Derfor, hold ut, du kjempende venn. Og gled deg midt i kuleregnet.

.

316) Mat. 6, 5-8.

Bøn.

Mat. 6, 5-8.

.

Desse versa kjem før Fadervår og danna rein bakgrunn for den bøna. Bøna er vårt inderlegaste forhold til Gud – den Allmektige. Tenk, eit menneskekryp får lov å tala med Skaparen. Det er stort.

.

Men det er ikkje sjølvsagt. Bøna er eit under – og ei gåve frå Gud. I dette avsnittet ser me klart at det er fleire slags bøn. Og ikkje alle bøner når fram til Faderen. For også andre enn dei kristne kan be. Men heller ikkje me ber alltid rett.

.

Det hadde læresveinane skjøna. Difor kom dei til Meisteren ein dag og sa: Lær oss å be. Luk. 11. For det er slik at ingen kan be av natur eller av seg sjølv. Me snakkar ofte i bøna utan at det vert bøn. For bøna er sjela sitt andedrag. Me lever med Gud på ein måte ved bøna.

.

Nå skal me stansa for tre slags bøn.

.

1. Hyklarane, v. 5.

Dei ber! Dei brukar ord, men bøna blir feil. Nå er det mange slags hyklarar. Men i hovudsak er det slike menneske som seier noko anna enn det dei er. Ordet for hyklar (hypokrites) tyder ein som gir svar, ein skodespelar. Han spelar ei rolle og lever seg inn i noko han ikkje er. Slik er hyklaren. Han seier og meiner han er ein kristen, utan å vera det. Slik er han og i bøna! Tenk å hykla i det finaste me har: å tala med Gud. Her får me tre kjennemerke på ei slik bøn:

.

a) Han ber for å visa seg. Han er oppteken av kva andre meiner om han. Då vil han hausta ros og applaus om lag slik: Du er ein god kristen og varm i bøna. I Mat. 23, 5 talar Jesus tydeleg om det: Hyklarane gjer alle gjerningane sine for at folk skal sjå dei. Og det er ikkje rett. Og kvifor tenkjer dei slik?

.

b) Dei ber ikkje for Guds ansikt. Dei ber eigentleg for menneska, og då er det ikkje bøn, v. 5. Farisearen i Luk. 18, 11ff var ein av dei. Han fortalde Gud kor god han var og viser at han var nøgd med seg sjølv. Difor hadde han ingen ting å be om. Hjarteinnstillinga hans var feil og usann. Hallesby seier noko klårt her: ”Bønnens kjennetegn er hjelpeløsheten.” Det mangla farisearen – og me merker vel det i vår tid også. Mange vil hjelp til å bli friske og få goder i livet. Men dei kjenner ikkje på sjelenaud, og bøna blir ord om jordiske ting. Salme 50, 15 er lærerik: Kalla på meg den dag du er i naud. Det er ikkje først og fremst økonomi og sjukdom som er nauda vår – men vår synd. Den ser me best når me står for Guds ansikt og let hans blikk ransaka oss.

.

c) Dei får ikkje løn og bønesvar. Bøna vert med andre ord utan resultat og rett svar. Dei har har fått løna si her. Det tyder ros og at folk ser opp til dei. Dette ligg svært djupt i kvar einaste menneske. Også kristne kjenner at denne synda lokkar. Det er så besnerande at ros frå menneske skal tyda at vår kristendom er god. – Må Gud hjelpa oss til å vera redd den fariseiske ånda. Den fører folk i fortapinga. Og Jakob skriv: De får ikkje, for de be ille. Jak. 4, 3.

.

2. Heidningane.

Heidningane er dei som ikkje kjenner Gud og frelsa i Kristus, v. 7. Men har og eit bønneliv, og dei ber til avgudar som ikkje kan hjelpa. I India såg eg ein gong at menneske laga avgudar til ein bestemt festdag som nærma seg. Kva er då gudar som er laga og malt fine av menneske- kan dei hjelpa i naud?

.

Jesus seier dei brukar mange ord og ber lenge, ofte utan tanke på innhaldet. I Islam ber dei fem gonger dagleg og vender seg då til Mekka. Katolikkane brukar Rosenkransen og ber Ave Maria 150 gonger og Fader vår 15 gonger. Er tanken at dei mange gongene skal vera til hjelp i bøna. (Nå er ikkje katolikkane heidningar etter definisjonen ovafor, men dei har altså noko likt.)

.

Og det er ein stor freistnad for alle: Å halda tale for Gud. Me skal fortelja han kva me vil og difor kva han må gjera. Mange meiner nok at sjølve orda er viktige, det å seia dei fram. Ordtaket eller regla: Å ramsa opp Fadervår talar litt om det. – Me har alt sagt det, men bøn er å ropa for livet når ein er i naud.

.

3. Guds folk.

Når de bed, seier Jesus, v. 6. Her kjem han til dei truande, Guds born her på jorda. Vår bøn er nok uforståeleg, som eit mysterium. Gud veit alt og han vil oss vel – likevel skal vi be.

.

Me kan ikkje innynda oss hjå Gud, eller å få Gud til å ombestemma seg. Det er nyttelaust og eigentleg ein spott. Men bøna kan endra oss, gjera oss meir mottakelege og avhengige av Gud. Og så er det slik at du kritiserer ikkje den som du ber mykje for. For bøna er eit uttrykk for kjærleik. Den du elskar, vil du hjelpa og vera saman med. Slik er også bøna eit uttrykk form personleg samfunn mellom ein frelst syndar og Gud. Det er ikkje ritual eller tillærte reglar- Det er samtale og tillit.

.

Og då kjem Jesus med råd:

a) Bruk lønnkammeret. Det tyder at me skal vera åleine med Gud. Me skal ikkje ha publikum. Nokre gonger er det godt med felles bøn både i forsamling og i heimen. Men det kan aldri erstatta dei stundene me har åleine der ingen andre enn Jesus høyrer på.

.

Ordet for ”lønnkammer” (”tameion”) tyder lager, skattkammer, forrrådsrom – og det hadde ikkje vindauga. Med det ville Jesus seia at me skulle stenga alt og alle ute, og ha disiplin over tanke og tid. Det er ikkje lett. Det veit me alle. Men dette var kanskje og med i ordet: Øv deg i gudsfrykt (1. Tim 4, 7).

.

Så skal me hugsa at me bør ikkje fortelja andre kor lenge me har vore i lønnkammeret! For då er det ikkje lenger eit lønnkammer. Du har opna døra. Difor vert me litt misstenksame når folk fortel på møte eller andre stader at dei har vore i bøn 3-4 timar den dagen. – Det skal du ikkje seia.

.

Lukk døra, sa Jesus. Det er då du kan syngja og tenkja frimodig: Når eg og Jesus åleine er, då ynskjer eg ikkje meire her! Er det sant om oss? Eller prioriterer me travelheten?

.

Tek du deg til åleine med Jesus, vil du oppdaga at dette rommet verkeleg er eit skattkammer. Der ligg krafta, og der finn du skattar løynt i mørke. Mange taper nok velsigning av di dei ikkje er der inne. Dei jordiske ting kveler dei og lukkar døra til Guds skattkammer.

.

En stille stund med Jesus, den bringer kraft med seg.

Den gir meg mot å vandre på Herrens gode vei.

.

Jeg har så lun en hytte i bønnen med min Gud,

Vi synd og nåde bytter, og jeg er Jesu brud.

.

Er det sant?

.

b) Dinest: Gud ser i det skjulte. V. 6.

Han veit om dine tunge, einsame timar. Han kjenner kvart sukk og lengt i hjarta. Og han veit det før me byrjar å be. Alt ligg ope og bart for han.

.

Hvert bønnesukk som i ditt hjerte røres,

Det høres klart i himlens helligdom.

.

c) Gud skal løna dei som ber.

Det tyder i første rekke at han høyrer og svarar på bøna. Han har gjeve lovnad om det, kap. 7,7-8. Du finn noko når du ber. Dører vert opna av ei naglemerkt hand. Bønesvaret er frukt, og ho kjem i rett tid. Og svaret kjem slik som Han ser det gagnar mest og best. Difor skal me venta på svar – sjølv om det tek tid og det røyner på tålmodet!

.

Det er svar underveis, engler kommer med bud,

Om det drøyer det fram då skal nå!

---

315) Mat. 7, 24-27.

Ein god grunnvoll.

Mat. 7, 24-27.

.
Denne teksten har ein parallell i Luk. 6, 47-49, og det er viktig å ta begge med for at me skal få eit rett og tydelege bilete av det Jesus meiner. For her talar me om vesentlege ting i den kristne trua, om å byggja på rett grunn for trua vår og bli bevart der.
.
Me møter to ulike menneske, og dei fekk heilt ulik utgang på livet. Dei levde forskjellig og døydde på ulik måte. Og det er berre desse to måtane kristeleg sett. Det finst ingen mellomting der ein haltar til begge sider. Prøver me å ri på to hestar, vil det snart gå galt.
.
Her ser me altså grunnar for at huset stod, og at det andre vart øydelagt i uveret. Me må ha ein bibelsk grunn for kristentrua, elles vil det går galt til slutt. Det vil Jesus seia sterkt og klårt. Kva var så grunnane for at det eine huset skilde seg ut frå det og dei andre? Eller med andre ord: Kvifor er det nokre som blir frelst – og andre ikkje?
.
1. Huset var grunnlagt på fjell.
Det er ein trygg grunnvoll. Her var byrjinga rett, og då er det von om resten og. Fundamentet er viktig i alt. Det er først med ein solid grunnvoll at huset står trygt. Det talar Bibelen om fleire stader – på åndeleg måte.
.
Salomo skriv i Ordt. 10, 25: Den rettferdige har ein evig grunnvoll.
Paulus skriv i 1. Kor. 3, 11: Ingen kan leggja ein annan grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus. Og i 5. Mos. 32, 4 står: Klippen (Berget), fullkome er hans verk!
.
Og dette berget er Jesus Kristus. Han er vegen, sanninga og livet og lyset og grunnvoll. Men det er noko særleg ved Jesus som er grunn for trua. Det finn me i 1. Kor. 2, 2: Eg ville ikkje vita av noko anna hjå dykk enn Jesus Kristus – og Han krossfest! Det er Golgata, krossen og blodet som er den faste grunn som gjer at me blir og er frelste. Det er ei kraft til frelse, 1. Kor. 1, 18. Det har dei kristne alltid talt og sunge om når det var rett med dei.
.
Paul Gerhard song i 1653: Den grunn hvorpå jeg bygger er Kristus og hans død.
I Kristi korses skygge forsvinner all min nød.
Der har jeg funnet livet, selv er jeg intet verd.
Hva Jesus har meg givet, gjør meg for Gud så kjær.
.
Og i 1722 skreiv Johann Andreas Rothe slik om trua:
Nå har jeg funnet det jeg grunner
Mitt salighetens anker på.
Den grunn er Jesu død og vunder,
Hvor den før verdens grunnvoll lå.
Det er den grunn som evig står,
Når jord og himmel selv forgår.
.
Fylg Jesus til Golgata – det er ein sikker grunnvoll. Det hjelper ikkje med allmenn religiøsitet, humanisme, god moral, kjensler og noko inne i oss. Det rasar samen i Guds dom. Me treng noko utafor oss sjølv.
.
I Hebr. 9, 22 står det slik: Utan at blod vert utrent, vert ikkje synd tilgjeven. Me må høyra og tru ordet om krossen og Jesu død. Det hadde dei gjort som vann fram til himmelriket, i Åp. 7, 14f. Dei hadde ein fast grunnvoll: Dei var reinsa i Lammet sitt blod, står det, og difor var dei for trona.
.
2. Huset var godt bygt.
Det finn me i Luk. 6, 48, og det er den andre grunn for at det gjekk godt. Her var ikkje berre byrjinga rett, men dei heldt fram på same måte. Dei budde heile livet på Golgata etter at dei vart frelste. Huset skulle byggjast, og det er bilete på livet med Gud. Og han hadde bygt godt, står det.
.
Dette fører oss til 1. Kor. 3, 12-13. der ser me at materialet var avgjerande. Somme bygde av høy og strå. Det var ikkje serleg sterkt. Og i dommen brann det opp. Ingen ting vart att for somme. Men andre bygde av gull, sølv og edle steinar. Det vart ikkje borte men stod prøven.
.
Av dette ser me m.a. at livet ikkje er likegyldig. Jesus avslutta dette med å seia at me skal både høyra og gjera. Det kan verka lovisk for nokre, men Jesus meiner ikkje at me skal byggja frelsa på livet vårt. Då ville det gå galt for alle. Men han vil at me skal ta Guds ord alvorleg og lata det avgjera alt i liv og lære. I dag ser me fleire døme på korleis det går når folk ikkje brukar Bibelen som grunnbok for livet. Då vil me leva rett og sant som takk for Golgata. Livet vårt skal vera ein pryd for evangeliet, skriv Paulus til Titus, Tir. 2, 10. Og det er me ikkje om me slurvar i dagleglivet, med handel og vandel og arbeidstid og talen vår.-
.
Salme 119, 105 seier det slik: Ditt ord er ei lykt for min fot og eit lys på min sti. Og då let me Guds ord styra små og store ting i livet. Songaren syng slik: ”Den vei må man varsomt i ydmykhet gå, i bønn og årvåkenhet vandre man må. Et trinn kun til siden deg bringer i nød. For kjødelig frihet er åndelig død.”
.
Og Brorson seier det slik: ”En tanke som i hjertet kom, og som man litt lot råde, har så titt gjort sjelen tom for Guds dyre nåde.” Det må ikkje skje, det kan gå galt. Er huset ditt godt bygt?
.
3. Han gravde djupt ned.
Her er me og i Lukas 6, 48. Denne mannen tok seg tid til å leggja ein god grunnvoll – og det kravde tid og arbeid og strev. Det var ingen overflatisk mann. Han var grundig og ville ha det rett.
.
Eg trur her er mykje overflatisk kristendom mellom oss, og difor mange fråfall. Om alle som fell frå, verkeleg har hatt liv i Gud, veit me ikkje. Berre Gud ser det. Det me ofte ser, er at dei lever på kjensler og eige strev for å få til kristendomen sin. Det er ikkje eit godt teikn på ein kristen at han fartar kring alle stader på ulike møte for å få med seg alt. Du blir rotlaus av det og finn slett ikkje den djupe grunn og feste for trua.
.
Han gravde djupt ned. Kor gjorde han det? Kva la han mykje arbeid i for å få feste for tru og liv?
.
Mon ikkje han grov i Ordet. I v. 24 står det om dei som høyrer. Det er også uttrykk for å granska og studera Ordet, som i salme 1, 1-2. Og i Salme 119, 133 står det: Gjer mine trinn faste ved ditt ord. Der ligg løyndomen.
.
Så kom stormen. Du må rekna med den i livet og i dommen. Har du då bygt på Berget – på Klippen Kristus?
--

314) Mat. 8, 2-4.

Ein spedalsk

Mat. 8, 2-4.

.
Ein spedalsk kjem til Jesus, og denne sjukdomen er eit bilete på synda. Då møter me her ein som lever utan Jesus.
.
Dette var ein sjukdom til døden, og han kunen vera av to slag: Den eine verka ei knudret og hard hud med sår. Det andre slaget var glatt og fin hud, men kjenslene var borte og delar av kroppen fall etter kvart av. Det byrja gjerne med kvite flekkar, men kroppen rotna etter kvart opp.
.
Felles for begge var at døden var viss. Det var inga von for han, og dei hadde ikkje medisin. Skulle han bli frisk, måtte det skje eit under.
.
1. Denne mannen kom til Jesus. Det var redninga hans For dei som kjem til Han, får hjelp. Og Jesus sa sjølv at han aldri ville visa nokon bort, Johs 6, 37.
.
2. Dinest ser me at han fall på kne. Det er uttrykk for hjelpeløyse og eit audmjukt sinn som bøyer seg for Gud. 1. Pet. 5, 5 seier at den audmjuke får nåde, det vil seia hjelp og frelse frå Gud i den største naud.
.
Bøna hans viser korleis mannen tenkte. Han hadde nok høyrt om Jesus eller kanskje sett han gjera under. For mannen visste ein ting: Han kan hjelpa meg. Det var ingen tvil om det hjå han, dette var ikkje vansken.
.
Men ville han? Bryr han seg om ein stakkar som meg? Desse tankane var vonde. Alle andre kan og vil han hjelpa, men ikkje meg. Likevel var det ei svak tru i han: Kanskje han vil? Og det gjorde at han kom. Alt anna var jo nyttelaust – nå er det berre Jesus igjen.
.
Slik er det ofte. Me har prøvd mykje for å få fred i hjarta og von om ein himmel etter døden. Ingen ting nyttar. Det er underleg korleis me er: Jesus kjem til slutt. Me prøver alt anna først.
.
3. Og Jesus ville! Han både kunne og ville. Det er eit vakkert trekk ved Frelsaren. Det står aldri på han.
.
Han rørte ved mannen, rekte handa ut for å hjelpa han. Det er ikkje me som skal gjera noko. Det er Guds Son som kjem til oss. Ordet i Jes. 59, 1 er sanne: Herren si hand er ikkje for kort til å frelsa. Og i Salme 40 er det klårt: Han drog meg opp…
.
Dinest talte han til mannen. Han fekk høyra dei orda han lengta etter: Eg vil, sa Jesus. Og så la han til: Bli rein. Mannen vart rein for sjukdom ved Jesu ord. Slik er det alltid. Det er ikkje våre opplevingar eller meiningar som frelser. Det er Guds ord – det kraft og mynd ei seg til å gjera det det seier. Ordet i 1. Tim. 2, 4 er sanne fullt ut: Han som vil at alle menneske skal bli frelst.
.
I dag seier Guds ord til dei som kjem: I Jesu blod er det forlating for alle synder. 1. Johs 1, 7. Det har reinsande kraft.
.
Og dette skjedde straks. Du skal ikkje venta i fjorten dagar. Det er nå – i dag er frelsesdagen, i dag er Gud å finna. 2. Kor. 6, 2. Akkurat nå kan du bli frelst. Blodet har makt og kraft til det. – Kjem du?
.

313) Mat. 9, 6.

Jesu makt.

Mat. 9, 6.

.

Jesus har makt på jorda til å forlata synder. Det seier han sjølv her. Og det skal me vita, seier han. Og i Mat. 28, 18 seier Jesus: Eg har fått all makt… Då er han den sterkaste. Han kan trassa og sigra over satan sitt rike. Her var det ein lam kan helbreda. Det same gjeld i alle andre høve. Ingen kan måla seg med Meisteren.

.

Det såg ikkje slik ut i byrjinga. Han var fødd i ein stall og levde som eit vanleg menneske i mange år. Til slutt overgav han seg friviljug til styresmaktene. I dag kan det sjå ut som om kristendomen er på retur i vestlege land, folk trur meir på vitskap og pengar og politisk makt. Likevel var det slik at han skapte alt, grunnfesta jorda og hendene hans laga himmelen. Salme 102. 26.

.

1. Han sigra over Satan.

På krossen sona han alle synder og betalte all vår syndegjeld. Kol. 2, 14. Verda sin fyrste og herre vart kasta ut, Johs 12, 31, og han er alt rømd, Johs 16, 11. Og då er alt ferdig.

.

2. Han kallar syndarar til seg, v. 9.

Her var det Levi som fekk kallet, han som seinare er kalla Matteus og som skreiv dette evangeliet. Gud finn veg til hjarta vårt ved Ånden, og nokre gonger får han kalla dei som har svært lite kunnskap om Gud. Det er som om han dreg dei rett ut av syndelivet der dei alltid har vore. Men ofte må Anden kalla og dra og arbeida med eit menneske i lang tid før det kjem.

.

Det er også Anden som overtyder syndaren om synd og frelse. Johs 16, 8ff. Det er i grunnen Han som må gjera det. Våre ord blir motsagde og kritiserte. Anden har autoritet fra Gud for han er Gud. Får berre Anden lov til å tala med oss, vert me ståande med ein lukka munn. Me må stamma fram: Gud har rett.

.

3. Då tilgjev han synda. Han skaper eit nytt liv og føder oss om att ved Anden. Salme 51 og 32. Han har makt på jorda til det, v. 6. Den største og verste syndar kan då bli frelst. Han slettar ut synd og skuld, og me står der reine for Gud. Trur du det?

.

4. Jesus kan og hjelpa i naud. Han lækte mannen på lekamen. Han har omsut for oss på alle måtar. Difor kan me koma til han med vår naud. Det er vår rett som born fødde av Gud. Det er likevel ikkje alltid at han hjelper oss på den måten og på den tida me ber om. Hjelpa kjem alltid slik Gud vil og ser at det er best. Trua overlet seg til Gud også på den måten og er nøgd med det Gud gjer.

.

5. Han vil og vera med oss alle dagar, Mat. 28, 20. Det gjeld ikkje berre misjonærane som reiser til eit anna land. Det gjeld kvardagsmenneska i deira liv heime og på arbeid. Gud har gjeve oss våpen til striden og ber oss om å bruka dei. Efes. 6, 10ff.

.

6. Gud vil bruka oss i tenesta. Det er stort og berre nåde. Tenk, skrøpelege menneske skal vera medarbeidarar for Gud! Men det seier Ordet frå Gud. 2. Kor. 5, 20: Me er sendebod i staden for Kristus. Jfr. 2. Kor. 6, 1.

.

Denne tenesta er ikkje berre dei som er det ytre sett, har det som ”yrke” så å seia. Han vil bruka alle – der me er og slik me er. Difor legg han ei teneste i vår veg – ein sjuk, ein gamal, eit barn som treng oss til ei lita teneste. Men det var Jesus med hjelpte. Me møtte han i eit menneske. Ef. 2, 10; jfr. Mat. 25, 37f og v. 40. - Så går me frimodig ut i kvardagen i dag og.

.

312) Mat. 10, 28-31.

Frykt.

Mat. 10, 28-31.

.

Samanhangen her er at Jesus sender ut 12 læresveinar. Dei skal vera misjonærar. Men dei skal ikkje reisa utalands eller langt bort. Nå skal dei gå til dei tapte sauene av Israel, v. 6. Dette verset viser at det var jødar som ikkje hadde det rett med Gud på Jesu tid. Nå fekk dei eit høve til å koma til Messias.

.

Det er og ein fåre at me gløymer lett dei som er nær oss. Ikkje alle i landet vårt er frelste – og kanskje ikkje alle av dine slektningar og naboar heller? Det er bra at dei fører eit fint moralsk liv. Her er likevel ikkje det hovudsaka. Men er dei frelste?

.

Er folket vårt reide til å møta Gud i domen? Me kristne skal vitna for dei om det. Det skjer både ved ord og ved liv. Me skal alltid fortelja om den rette vegen til himmelen. For det er berre ein veg. Då blir det ikkje lett. Det kan bli kamp og strid. Det talar denne teksta om. Og eg trur det er tre slags otte eller frykt.

.

1. Frykt for menneske, v. 28a.

Dei kan gjera oss mykje vondt, drepa og skada lekamen. Dei kan sladra og tala stygt om oss. Mange kristne lir mykje. Nokre på lekamen, andre i ånda. Det siste kan vera svært vondt.

.

Likevel har verda ei avgrensa makt. Gud set grenser og seier: Så langt, og ikkje lenger. For Han er størst! Difor kan me trygt overlata alt til Gud. Det er noko menneska og satan ikkje kan røra: sjela og vårt tilhøve til Gud. Der er me i eit heilagt rom saman med Den heilage. Der er me trygge – om me ikkje opnar døra for verda.

.

2. Frykt for Gud, v. 28b.

Hann har all makt. Han er skapar og herre over liv og død. Han kan øydeleggja sjel og lekam i helvete. Det er sterke ord, men det er Gud sin ord.

.

Då kan me gjera som Daniel kap. 6. Han var i løvehola, og med han var ei lysande engel. Det var nok Jesus sjølv som steig ned mellom løvene og lukka munnen deira. – Daniel ville heller døy enn å svikta sin Gud. Då såg alle: Gud var med Daniel og fria han ut frå trengsla. Slik skal me få leva.

.

Å frykta Gud rett er å ikkje gjera Gud imot, men fylgja ordet hans. Otte for Herren er byrjinga til visdom, står det. Ordt. 9, 10. Det er å gi seg over til Gud, la han styra livet. Det tyder å venda om og venda seg til Jesus. Han er Guds utsending. Difor seier me til alle: Kom til Jesus – og fylg han. Luther seier i forklaringa til boda: Vi skal ottast og elska Gud…

.

3. Utan frykt.

I fylgje med Jesus ser me at me treeng eigentleg ikkje å frykta. Me ser at Gud har omsut for sine, v. 29. Du er verdfull for Gud når du er i Jesus. Du er hans skapning og kjøpte eigedom. Hans meisterverk, det største han skapte.

.

Og då er Gud på vår sida. Paulus kan skriva så sant: Er Gud for oss, kven er då imot oss? Rom. 8, 31. Gud har store tankar for sine. Me er meir verde enn mange sporvar. Det er ei svak samanlikning, men var naturleg der og då ute i det fri.

.

David brukar eit anna bilete: Herren min hyrde.  Salme 23. Sjølv i dødsskuggedalen er han med. Og Jesus sa då han sende ut læresveinane til slutt: Eg er med dykk alle dagar, Mat. 28, 20.

.

Dei same frimodige tankane finn me i Det gamle Testamentet: Gløymer vel ei kvinne sitt diebarn … sjå i begge hendene mine har eg teikna deg. Jes. 49, 14-16. Me har ein god Gud. Mange kjenner han ikkje, og difor mistyder dei han. Og mange går fortapt at av di dei er ukjende med frelsa hans. For heidningane går i stadig frykt for sine gudar.

.

Den seinare biskop Sigurd Lunde skreiv i unge år: Gå inn i rekken, gå inn i kampen nå …

Det er kallet i dag også. Han ber kvar einskild av oss om å ta imot evangeliet – og dela det med andre. Amen.

.