287) Mark. 1, 1-13.

Jesus som tjener.

Mark. 1, 1-13.

.

Markus-evangeliet viser Jesus først og fremst som en tjener. De fire evangelier er ulike både i lengde og i hva de tar med av Jesu liv. Derfor må vi se dem sammen for å få det fullstandige bildet. Markus er mest opptatt av tjenesten hans blant menneskene. Men han har selvsagt også med hans frelsergjerning.

.

Vi skal se på hans liv og følge ham et kort stykke i begynnelsen av tjenesten slik Markus beskriver det. For han kom for oss alle, og vi behøver ham.

.

I v. 1 merker vi oss at han skriver om ”begynnelsen” til evangeliet. Og denne begynnelsen handler om Jesus som allerede her kalles Guds Sønn. Når Jesus knyttes sammen med Gud slik, vil han vise oss det evige perspektiv både for oss mennesker og for vår frelse. Markus skriver derfor egentlig om Gud.

.

Kristendommen er ikke om det menneskelige, det handler om vårt forhold til den evige Gud. Slik er det i dag og slik har det alltid vært når kristendommen ble rett framstilt. Dermed gjelder evangeliet alle. Vi merker oss at Markus avsluttet sin bok med nettopp å tale om misjonen. I kap. 16 vers 15 siterer han Jesus som sier: Gå ut i all verden. Etter himmelfarten v. 19 skriver Markus om de som gikk ut og forkynte: Herren var med og stadfestet ordet, v. 20.

.

Hva står det om Jesus i denne innledningen?

.

1. Forutsagt av profetene.

Det er det første Markus vil ha fram, v. 2. Her siterer han profetene Jesaja og Malakias. Det står mye om Jesus i GT. Der er klare profetord og forbilder på Jesus Messias. Hebreerbrevet 1, 1 summer det opp slik: ”Etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene ---.” Matteus legger f. eks. stor vekt på å vise at Jesus var oppfyllelsen av Guds løfter i GT.

.

Markus sier i v.2: ”Som det står skrevet i profetene,” og siterer deretter Mal. 3, 1 om at Gud skal sende en budbærer foran Messias. Det var døperen Johannes. Og straks siterer han Jes. 40, 3 om at den samme Johannes skulle rydde vei for Herren. Derfor skriver han først om Døperen.

.

Profetordet ble altså oppfylt. Alt som er skrevet vil skje, også en del små detaljer. Profetene skriver om Jesu fødsel, hvor han ble født, at moren var en jomfru og helt fram til korset og oppstandelsen. Og dette viser at Bibelen er sann og pålitelig. Vi kan leve og dø på det Skriften sier om frelsen.

.

Vi skal også se her at Gud har forberedt frelsen fra evighet av, slik det er antydet i Ef. 1, 4. Han har gitt oss beskjed om frelsen og fortapelse, og vi må velge hvilken vei vi vil gå på.

.

2. Døperen Johannes.

Han skulle rydde vei for Messias, derfor kom han også en stund før Jesus til verden. Han skulle dermed forberede folket på at nå kom Messias til Israels ganske snart. Det betyr at synd og ulydighet i folket måtte renses bort. Det stenger alltid for Guds nærvær og velsignelse.

.

Denne forberedelse skjedde ved hans forkynnelse. Guds ord og vilje måtte forkynnes inn i folket. Fornyelse og vekkelse skjer alltid ved Guds ord, det må nå inn til hjertet og ikke bare bli en forstandssak. Målet var at folket skulle ta imot det budskapet han hadde, slik at hjertene ble fylt av Guds vilje. Da ville de også ta imot Jesus når han kom.

.

Slik er alltid Guds plan med oss mennesker. Det er Ordet fra Gud som må virke på våre hjerter. Og alt er ordnet fra evighet av. Det Gud hadde talt til fedrene om ved profetene, det skulle nå skje. Guds forberedelse i Israel var ikke forgjeves.

.

Forkynnelsen var omvendelse. Det betyr forandring i folket indre tanke og sinn. Den siktet ikke i første omgang mot det folket gjorde eller ikke gjorde. Slik tenker ofte vi mennesker. Bare folket endrer moral og oppfører seg bedre, har vi en tendens til å tro at de er blitt litt mer kristne. Gud ser derimot på vårt indre liv. Er vårt hjerte og sinn rettet mot Jesus?

.

Dernest skulle han tale syndenes forlatelse. Alle mennesker synder, og vi kristne har også synd i vårt liv. Vi blir aldri fri den her i livet. Johannes forkynte nå at det var mulig å få utslettet synden. Folk kan leve som om synden ikke lenger eksisterer i deres liv. Når vi forstår dette rett, er det en vidunderlig befrielse for hjertet. Det er å bli renset fra syndens skyld og makt i vårt liv.

.

Folket hadde bruk for det. Det kom mye folk, v. 5. De hørte og tok imot og lot seg døpe. En del av Israels folk var i alle tilfelle forberedt på at Jesus kom. Det var de som tok imot budskapet.

.

3. Jesus ble døpt.

En dag kom Jesus til Jordan-elva, og han visste om døperens gjerning, v. 9. Der ble han også døpt av Johannes. Andre har skrevet dette litt fyldigere og sagt at Johannes vegret seg for å døpe Guds Sønn, Mat. 3. Begge visste at Jesus ikke behøvde Johannes dåp for sin egen del. Han hadde selv ingen synd.

.

Jesus liv og gjerning var i stor grad stedfortredende. Her skulle han vise folket at det var han som tok på seg folkets synd og gikk dermed inn i våre kår på alle måter. Skulle han være en syndebærer, måte han også døpes slik folket ble det. I Mat. 3, 15 står et ord til forklaring her: ”For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet.” Da lot han det skje. I Nynorsk bibel 1938 heter det: ”For å oppfylla all rettferd.”

.

Jesus skulle være helt menneske, og som gudmenneske skulle han på seg våre synder og blir vår frelser. At det var slik, viste Gud etter dåpen. Da talte Gud fra himmelen og sa: ”Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg velbehag. Folket skulle vite at han var godkjent av Gud, de kunne trygt tro på ham.

.

På Golgata var det også noen som så og forstod dette tre år senere. Blant dem var det en høvedsmann og romerske soldater, sannsynligvis hedninger. Da sa de: Sannelig, denne mann var Guds Sønn. Kap. 15, 39; jfr. Mat. 27.54.

.

Verken Jesu dåp eller døperens dåp var lik vår dåp og de betyr ikke det samme. Vi skal ikke blande dem sammen. Her ser vi f. eks. at Jesu dåp var en stedfortrederdåp der han gikk inn i vårt sted som syndebærer.

.

4. Jesus blir fristet.

Ånden drev Jesus ut i ørkenen. Det var med i Guds plan. Profetene i GT fikk ofte sitt og budskap da de var alene i stillet borte fra andre mennesker. Johannes fikk for eksempel Åpenbaringens bok da han satt på Patmos som ensom fange. Slik skjer det forresten også nå når en forkynner får et sterkt budskap.

.

Nå skulle Jesus testet av Satan. Han møtte opp der Jesus var. Mer detaljert er dette fortalt i Mat. 4. Jesus skulle nå vise de onde åndsmakter at det var han som seiret og hadde makten, for han var Guds Messias. Nå skulle dele våre kår på denne måten også. Også vi blir fristet av den samme djevel.

.

Jesus var prøvd i alle ting i likhet med oss, skrev forfatteren av hebreerbrevet, kap. 4, 15. Der vi feilet og falt og syndet, der seiret han. Han overvant djevelen på den måten. Påskemorgen blir liksom sluttstenen på dette. Da sa en engel til kvinnene ved grava: Han er oppstått, kap. 16, 6.

.

Englene tjente Jesus i fristelsens stund. Gud hadde hjelp å gi sin Sønn. Vi er også hans barn og vil hjelpe i nøden. Det er seier i Jesu navn, klyng deg til ham. En kristen får ha en engel med hver dag. La oss takke ham for det også.

Amen.

286) Mark. 1, 14-45.

Tjenesten begynner.

Mark. 1, 14-45.

.

Jesus begynner nå sin offentlige virksomhet. Dåpen og fristelsen var inngangsporten til det. Han gjorde sin tjeneste mest i Galilea, og senere var han i Judea også. Vi kan lære noe om Jesus og hans tjeneste her.

.

1. Jesus forkynte.

I v. 14 ser vi at Jesus var forkynner i Galilea. Det har alltid vært viktig i Guds menighet. Guds rike kommer ikke av seg selv, men ved forkynnelsen. Men den verdslige verden forkaster forkynnelsen og kaller det dårskap, som i 1. Kor. 1, 21. Dårskapen er ikke at vi forkynner dårlig, men det gjelder innholdet. Hva nytte er det i å tale om Jesus, sier verden. Gud sier: Det er slik det skjer.

.

Han forkynte Guds evangelium. Det betyr det glade, gode budskap. Tiden er fullkommet, sa han, v. 15. Guds rike er nær fordi Jesus er kommet. Med Jesu kommer kom altså en ny tid, og det er mye mer enn en ny tidsregning som vi også har etter ham. Jesus kom i tidens fylde, Gal. 4, 4. Guds forberedelse for en ny pakt var over. Nå skulle det skje noe nytt.

.

Forkynnelsens innhold er tydelig, og slik må den være i hele den nye pakts tid. Vi skal ikke slutte med denne forkynnelsen som innledet evangeliets tid. Slik begynte den og slik skal den fortsette.

.

Johannes forkynte omvendelse og tro. På den måten kommer du inn i Guds rike. Frelsen er personlig, og du må ta imot Jesus som din personlige frelser. Guds rike må bli min eiendom. Allmennreligiøsitet er ikke nok. Omvendelse betyr å bekjenne synden og vende seg fra den og tro på Jesus som vår eneste redning.

.

2. Jesus kalte disipler.

På sin vandring møtte han mennesker. En slik dag var han ved Gennesaretsjøen. Da så han noen unge menn som var opptatt i sitt daglige arbeid. De var fiskere. Jesus gikk bort til dem og kalte dem. Følg meg, sa han. Forlat dette yrket og bli min disippel. Du skal få et ganske nytt liv.

.

- Dette kallet kom uventa og var et nådekall. Hvordan kunne de fortjene å bli kalt til en slik tjeneste? Ingen fortjener å bli frelst, for vi har ikke vært slik at vi er verdige til det. I kap. 2, 13 skjer det samme med Levi som senere ble kalt Matteus.

.

Men det skjer ikke tilfeldig. Jesus kjenner alle mennesker og vet hvem han kan bruke. Jfr. Joh. 2, 25. Så er også vi kjent av ham, og det gir trygghet i kallet, både som kristen og som arbeider i hans rike.

.

- Jesu kall er en innbydelse til frelse. Det viktigste for oss er at vår synd blir tilgitt og dermed utslettet for Guds åsyn. Synden er vårt hovedproblem. Uten tilgivelse er ingen frelst. Syndenes forlatelse er selve frelsen. Det var derfor han kom. I Mat. 1, 21 står det klart: Du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.

.

I kap. 2, 16f skriver Markus at de skriftlærde klaget på Jesus at han holdt seg til tollere og syndere. Men det var derfor han kom! Det samme skriver Lukas i kap. 15, 1-2. Det var da Jesus talte bl.a. om den fortapte sønn. Gud tar imot syndere som kommer til Jesus. Det er evangeliets budskap.

.

- Jesus kalte dem til tjeneste. De skulle ikke lenger fiske i Gennesaretsjøen for å tjene til sitt daglige brød. Nå skulle de fiske mennesker. Det betyr å redde mennesker fra fortapelsen og for himmelen. Frelsen er ikke til isolasjon og egoistisk nytelse. Den er et kall til misjon og arbeid i Guds hage.

.

Det fine her er at Jesus selv skulle gjøre dem til slike arbeidere. Det samme gjelder for oss. Vi er ikke skikket i oss selv. Men vi vet at når han kaller til tjeneste, da vil han også gi det vi behøver. Vi skal bare være ydmyke slik at vi ikke tar oss selv til rette og velger en tjeneste.

.

- Disse første disiplene var lydige. De forlot alt det jordiske og ga hele sin tid og liv til Jesu gjerning. Det gjorde de også når det kostet alt å følge ham, slik han forberedte dem på i kap. 8, 34: ”Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.”

.

3. Jesus drev ut onde ånder.

En dag var de i synagogen, og der var en mann med en uren ånd som ropte og skrek, v. 23. Det var mange slike i bibelsk tid, slik det også er i noen misjonsland. Også i vårt land kan det nok skje.

.

I overført betydningen er det i alle fall aktuelt for alle mennesker. Mye urent får rom i menneskene. Syndene begynner i tankelivet, også blant troende mennesker. Her må vi slippe Jesus til, selv om det koster for oss. Han må drive det ut, rense oss fra skitne tanker, uverdige ord og gjerninger. Synden florerer og flommer over i blader. Bøker, TV og radio. Nå skal alt være tillatt, fordi verdens ånd har overtatt mye av ledelsen i landet.

.

La oss heller fylle livet med rene og verdige tanker og handlinger. ”Si synden og verden farvel.”

.

4. Jesus bad.

Allerede her i begynnelsen møter vi en bedende frelser. Da var han ofte alene. Og han bad for seg selv, for disiplene og for folket.

Skal også vi følge ham nå inn i lønnkammeret? Der har noen rikdommer gjemt til oss.

.

285) Mark. 2, 1-12.

En syk møter Jesus.

Mark. 2, 1-12.

.

Mange fikk livet forandret og et helt nytt liv i NT. Flere ganger skjer det: livet får ny retning og livsinnhold etter et møte med Jesus. Det er en illustrasjon på 2. Kor. 5, 17: Det gamle er borte, se alt er nytt.

.

Mange klager i dag over at det er lite mening med livet, og de er trett av livet. Ganske unge mennesker sier at de har prøvd alt og har ingen ting å leve for mer. Da må vi spørre: Søker du på rett sted. Går du til en kvakksalver eller en rett lege? I denne beretningen møter vi 3-4 personer, og det ble en helt spesiell dag.

.

1. En syk mann.

Han var lam og kunne ingen ting gjøre. Han var fullstendig hjelpeløs. Han kunne ikke gå, arbeide, skaffe seg selv mat eller å gå i templet som en god jøde. Det er et talende bilde på synden. Det er ikke en svakhet eller en skavank, men selve døden. Den lamme var overgitt til døden om han skulle klare seg selv.

.

Noen sykdommer sier mer om dette enn andre. I bibelsk tid hadde de mer av spedalskhet enn vi har her. Nå er det kanskje Aids som taler godt om syndens makt. For alle har syndet, Rom. 3, 23. Og syndens lønn er døden i alle former, Rom. 6, 23. Den er det alvorligste vi har i verden, verre enn økonomiske og sosiale kriser og politiske problem. For synd er handling mot Gud. Vi står til regnskap for ham med hele vårt liv.

.

2. Noen bar ham.

Det var noen som forstod alvoret og nøden hans. De visste at noe måtte gjøres. Så laget de ne båre, bar ham til huset der Jesus var. De visste at han hadde gjort under før, og kanskje han ville hjelpe ham? De prøvde å komme inn, de måtte jo møte Jesus. Men alt folket stengte, akkurat som da Sakkeus ville møte Jesus, Luk. 19, 1-10.

.

Det lyktes ikke. Skulle de så gi opp? Da tenkte de ut noe radikalt, det var kanskje ikke så vanlig, men det ville hjelpe. På utsiden av hus i Israel var det ofte ei trapp opp på taket som var flatt. Dit gikk de, og rusket vekk noe av taket og firte mannen ned. De var i nød, og da måtte de bruke alle midler.

.

Vi trenger slike til alle tider. Her er altfor mange slappe og likegyldige mennesker som ikke våger å gå utenom den vanlige veien. Kan vi gjøre noe i dag – for at folk skal bli frelst? Her er noen som vi må bære til Jesus.

.

Ber dem fram i bønn. Mat. 7,7 sier: Be, om dere skal få. Det er et tydelig løfte fra Jesus selv. Her må vi ikke bli trett om vi ikke ser resultater med en gang. Vi kan prøve å ta noen med oss og minne noen om at det er møter nå. Og lev etter Guds plan og vilje med livet. De som ikke er troende vokter nøye på oss som bekjenner hans navn. Vi kan komme til skygge for Jesus med et slurvet liv.

.

3. Jesus.

Han var opptatt med de mange som var innenfor. Han talte og helbredet. Og plutselig så han en båre foran øynene sine, med en syk mann. Det forandret alt! Når et menneske møter Jesus, skapes det et nytt håp. Og Bibelen sier mye om ham.

.

Jesus sier at han har makt på jorden. Han er i stand til å gjøre alt og dermed hjelpe sitt folk i alle ting. Senere sa Jesus det rett ut: Jeg har fått all makt i himmel og på jord, Mat. 28, 18, Mange tviler på det i dag, fordi de ser bare på problemene og blir overveldet av vanskelighetene.

.

Da skal du høre: Her er verdens herre og konge. Om det ikke ser slik ut for oss, er han der likevel. Det er litt av troens vesen. Tenk på det som ble sagt før døperens og Jesu fødsel: Ingen ting er umulig for Gud, Luk. 1, 37. Det samme blir gjentatt i Luk. 18, 27: Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud. Og hos Job står det: Ingen tanke er umulig å utføre for deg. Job. 42, 2. Jeg vil gjerne minne deg om det nå.

.

Her er det en spesiell sak han framhever: Han kan tilgi synd. Er det så viktig for et menneske? Ja, det er det. Hele evigheten avhenger av det. Han kunne helbrede den syke, men det var synlig slik at alle forstod det. Ingen kunne se at han tilga synder. Likevel var det viktigere. Og det er bare hos Jesus vi får det, som Ef. 1, 7: I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse.

.

Det er himmelbiletten. Har du den? Alt vårt eget er nytteløst i den sammenheng. Vi må møte Jesus, ta imot ham i tro og leve livet i hans selskap.

.

4. De skriftlærde.

Det var noen som tvilte på Jesus, selv om de så store under. De motarbeidet ham og ville hindre ham. Det vil også bli kamp for oss. Til alle tider er det noen fariseere som tror mer på seg selv enn på Gud. Da må vi holde oss nær Frelseren – han har fremdeles all makt i himmel og på jord.

.

284) Mark. 3, 31-35.

Guds vilje

Mark. 3, 31-35.

.

Det er Jesu mor og brødre som vil møte ham. Da Jesus fikk høre det, stilte han spørsmålet: Hvem er min mor og mine brødre? Her viser han at de åndelige bånd er sterkere enn familieforholdet. Det er vanskelig å akseptere for mange. Men Jesus lærer oss noe viktig der: Guds vilje skal gå foran alt annet.

.

Den som gjør Guds vilje, han er min bror og søster og mor, v. 35. Det rette og fineste slektskap er mellom Guds folk og ikke mellom kjødelige slektninger. Prestedatteren i Vikedal sang tydelig og sant om dette:

.

Det gis ikke jordisk slektskap,

ei blodets det sterke bånd,

som så binder hjerte til hjerte,

forener så ånd med ånd,

som dette å eie isammen,

en Herre, en tro, en dåp,

som barn av den samme Fader

og født til det samme håp.

.

Det må ha vært et sjokk for tilhørerne. Mange forstår ikke den problemstillingen. Men her må vi bøye oss for Guds ord og stole på at det er rett her som ellers.

.

Hva betyr det å gjøre Guds vilje, som Jesus sier her? Hva er det? I Luk. 8, 21 taler Jesus om å høre Guds ord, og å gjøre etter det. Jakob skriver også om det i Jak. 1, 22: Vær ordets gjørere og ikke bare dets hørere. Når det står slik i NT, har det ikke noe med loviskhet og gjerningskristendom å gjøre. Det betyr å følge Jesu ord om Guds vilje. Hva er det?

.

1. Å tro på Jesus.

”Dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv,” Joh. 6, 40. Det er klare ord av Frelseren. Den første Guds vilje vi skal følge, er å tro på ham. Troen er veien til himmelen, ikke strev og gjerninger. Det er den største lærdom Jesus vil gi oss her.

.

Vi vet fra Bibelen at Gud vil at alle mennesker skulle bli frelst. Paulus skriver slik til Tim: Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. 1. Tim. 2, 4. Og Peter sier det samme på en annen måte: Han vil ikke at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse. 2. Pet. 3, 9.

.

Gud vil at alle skal bli frelst. Alle er skapt av ham, og alle er kjøpt og forløst av Jesus på korset. Han har gjort alt det som er nødvendig for at alle skal bli frelst. Gud kan egentlig ikke gjøre mer for å frelse folket.

.

Betyr det at alle virkelig blir frelst? Nei. Det står en ting igjen. Hver enkelt må svare ja på evangeliets kall. Vi må selv ta imot. Kristendommen er personlig i den betydning at hver enkelt av oss må tilegne oss frelsen. Vi blir ikke frelst kollektivt, som en flokk. En og en går inn i Guds rike ved å tro på Frelseren.

.

Derfor kan vi aldri slå oss til ro med at folket har hørt Guds ord, at mange går til gudstjeneste eller er med på kristne festivaler og konserter. Det frelser ingen. Hver enkelt må ta imot og leve livet med Jesus.

.

2. Helliggjørelse.

”Dette er Guds vilje, deres helliggjørelse,” sa Paulus. 1. Tes. 4, 3. Og det sa han i motsetning til konkrete synder. Peter siterer et vers fra GT og sier: Dere skal være hellige, for jeg er hellig, 1. Pet. 1, 14-16.

.

Helliggjørelsen er altså praktisk og konkret. Objektivt sett er vi hellige i Jesus, Hebr. 10, 10. I himmelen står vi rene og rettferdige for Gud i Kristi drakt. Men det er like sant at vi skal jage etter helliggjørelse, som Hebr. 12, 14 sier. Det rette, sanne liv kommer ikke av seg selv. Vi har fått en kurs vi skal følge. Det er å lyde Guds ord på en praktisk måte.

.

Vi må også si: Vi skal ikke leve hellig for å behage Gud eller gjøre oss rede form å komme til himmelen. Det blir vi bare i Jesus. Men Jesus sa en gang: Hvorfor kaller dere meg Herre, Herre, og gjør ikke det jeg sier? Luk. 6, 46. Han vil vi skal leve i samsvar med Guds vilje her i verden. Og den har vi tydelig i Guds ord.

.

Dette betyr ikke at vi blir fullkomne kristne her på jord. Noen har talt slik, men det rekker ikke. Vi får aldri skikk på vårt indre liv, og det er ikke lett å få orden på alt det ytre heller. Men det skal ikke være en unnskyldning for å leve slurvet og likegyldig. Det er mange ting vi kan ordne, og Gud ber oss å å vandre verdig for evangeliet.

.

3. Tjeneste.

Vi er kalt til tjeneste i Guds rike. Jakob kaller ser seg ”Guds og Herren Jesu Kristi tjener”, Jak. 1, 1. Paulus kaller seg også det noen steder, f. eks. Rom. 1, 1 og Fil. 1, 1. Vi misforstår Guds ord om vi tenker at det gjelder bare prester og misjonærer og predikanter. Hver enkelt er kalt inn i denne tjeneste for Gud, men med ulike oppgaver.

.

Det står et fint ord i Hebr. 13, 21: ”Må han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne.”

.

La oss se litt på dette verset. Det er sagt til leserne generelt: dere. Og Gud skal dyktiggjøre dem, står det. Da kan vi gjøre hans vilje. Den skjer ved at han får virke i oss det som Gud mener er godt. Da blir vi også lydige barn i det ytre, jfr. 1. Pet. 1, 14 og 2, 1. Konkrete synder skal legges av, slik at verden ser alvoret i kristendommen. Må Gud hjelpe oss til det.

.

183) Mark. 4, 36-41.

Med Jesus i storm.

Mark. 4, 36-41.

.

Det var om kvelden etter en lang tale av Jesus. Og det var han som foreslo at de skulle reise over sjøen til den andre side. Folket stod igjen, men noen andre båter var også med.

.

Da skjedde det som ofte skjer i dette området. Plutselig kom en kastevind og feide over vannet og bølger slo inn mot båten. Selv om flere av dem var fiskere, er det klart de ble redde. Kanskje de hadde hørt om havari på sjøen, det er ikke utenkelig. Og midt i alt dette lå Jesus bak i båten og sov. Hvis noen kunne hjelpe dem, måtte det være han.

.

Her har vi noen lærdommer for vårt åndelige liv. Skal vi ta dem med oss på livsveien nå:

.

1. Storm i livet.

Det kan bli storm for en kristen. Jesus har aldri lovet sine venner at livet blir problemfritt. Det kan bli motgang av ulik slag, og alle kristne har det ikke likt i så måte. Noen kan tilsynelatende gå gjennom livet uten særlige problem, mens andre lever livet gjennom i en eneste orkan.

.

Noen tror åpenbart at de kristne ikke skal ha motgang. De skal ikke bli syke og ikke ha økonomiske vanskeligheter og aldri ha uvenner. Livet skal være en solskinnshistorie der alt går så godt. Det kan også se ut som om noen blir kristne nettopp fordi de vil ha det godt og slippe unna problem. Det blir en total feiltolking.

.

Unge og nyfrelste er særlig utsatt for dette. De får kanskje den forståelsen fra forkynnelsen, og kanskje kjenner de noen kristne som har det svært godt også. Men hvis vi ser oss litt bedre omkring, vil vi oppdage at det er troende mennesker som ikke alltid har det lett. Da må vi ikke tenke at de ikke er rette kristne. Den slutningen vil også være feil.

.

Fra naturen vet vi at utaskjærs kan det bli uvær og skikkelig storm både titt og ofte. Slik er det på Stadthavet og Sletta. Slik vil det også gå med oss kristne fra tid til annen.

.

2. Glemt av Gud?

Når stormen kommer i en kristens liv, betyr det at Gud har glemt oss? Jesus sov i båten midt i stormen. De gikk til ham og vekket ham: Bryr du deg ikke om at vi går under? v. 38. Den tanken ligger nær hos mange som ikke har tenkt gjennom og lært hvem Gud egentlig er. En som kjenner Gud rett, vil ikke tale slik.

.

Slike tanker var ikke ukjent i Israel. Profeten taler om at Messias skal komme og forløse Israel. I den nød folket var i da, sa de: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. Jes. 49, 14. Dette viser at det er lett å legge skylden på Gud. Guds svar ved profeten er klinkende klart: Om også en kvinne kan glemme sitt barn, så glemmer ikke jeg deg! V. 15. Det ordet gjelder til alle tider for alt Guds folk.

.

Grunnen til disiplenes frykt her i teksten var vantro. I v. 40 spør han: Har dere ennå ikke tro? Mye hadde vært annerledes om vi trodde Gud mer. Selv om han sov, var han om bord i båten. Han hadde full kontroll selv i søvne. Men han ville prøve disiplene, slik han gjør med oss.

.

3. Jesu makt.

Da stormen kom, gikk hans venner til Jesus for å få hjelp. Det ble redningen. Han hadde makt også over uværet. Nå skulle han vise dem det. Han reiste seg, v. 39. Det var ikke et menneske som stod i båten da. Nei, Gud selv var der ved sin Sønn. Gud har skapt storm og uvær og vet hvordan det skal temmes.

.

Nå stod Gud der i et menneskes skikkelse og truet stormen. Kanskje han rakte ut hendene og pekte på uværet. Deretter talte han til stormen og sjøen og sa: Ti, vær stille. Se hvilken makt det er i Jesu ord. Hans tale gjør alt sammen. Underet var i grunnen at Jesus talte.

.

Vi må regne med storm i vårt liv, slik den kom over to hus i Luk. 6 og Mat. 7. Da skal vi også få regne med at Jesus er om bord i vår lille båt på vei mot evigheten. Her skal vi lære å gå til vår Frelser med alle ting og legge det i hans hender.

.

4. Resultatet.

Da skjer det. Vinden la seg. Det ble blikk stille. Nå så de Jesus på nytt. Tenk, han kunne også gjøre dette! Slik er det med oss. Vi ser ham på en ny måte når han griper inn. Mange takker Gud for stormen i deres liv. Det ble deres redning. Da lærte de å gå til Jesus på nytt, og fikk se at han var frelser.

.

Målet er den andre stranden. Vi skal til himmelen. I troen på Jesus er retningen satt: Det går mot himmelen. Og med Jesus om bord vil skuta være trygg og nå havn.

- Er det slik også med deg?

.

282) Mark. 5, 33-34.

Død og levende tro.

Mark. 5, 33-34.

.

I sammenhengen her er en pike vakt til live og en kvinne blir helbredet. Kvinnen hadde vært syk i 12 år og strevde mye med det. Hun var ydmyk og våget ikke å be Jesus om hjelp. Nå tenkte hun ut en plan. Om hun bare kunne få røre ved kappen til Jesus, ville hun sikkert blir frisk. Så stor tro hadde hun på Mesteren.

.

Jesus merket med en gang at noen rørte ved ham – for han kjente en kraft gikk ut fra seg. Jesus merker alltid når noen kommer i tro. Da møtes Frelseren og synderen, og det blir en salig stund. Da er det Jesus sier: Din tro har frelst deg. Kvinnen hadde en levende tro.

.

Går vi så til Jakobs brev kap. 2 tales der om en unyttig tro og en død tro, v. 20 og 26. Det går altså an å ha en tro som ikke lever og blir oss til nytte. Du kan ”tro” og likevel gå fortapt. Det er en sterk og alvorlig tanke. Vi må grunne litt på den.

.

Først må vi repetere tre deler av frelsen. Først kreves soning for synden. Den skjedde ved Jesu død. Da betalte han vår skyld og sonet vår synd hos Gud. Dernest må synderen selv tilstå og bekjenne sin synd. Ingen blir frelst uten det. ”Dersom vi bekjenner…” – det gjelder i hele nådens tid. Og så troen på Jesus som frelser – det er den tilflukt vi tar til ham og den tillit vi har ved å overlate vårt liv i hans hender.

.

A. Den døde tro.

Denne troen kan være død, og da gagner det ingen ting. Da sover vi videre i synden og tror at alt er vel – uten å være frelst. Hva kan vi si om en slik død tro?

.

De gjør mye godt både som mennesker og som kristne. Det er i grunnen noe positivt med dem.

.

For det første tror de og regner med Gud. Men de tror kanskje mer på seg selv og det de skal klare, men har Gud og Jesus med til hjelp. Djevlene og onde ånder tror også, sier Jakob, 2, 19. Troen isolert er altså ikke et rett kjennetegn på en kristen. Til og med humanetikere og tilhengere av utviklingslæren er ”troende”. De har ikke fakta å bygge på, men antar en rekke ting. Hedninger tror også. Derfor er det troens gjenstand som er avgjørende. Hvem og hva tror vi på!

.

Den døde tro ber til Gud. Vi vet fra NT at fariseerne bad til Gud tre ganger daglig, uten at det viser at de var kristne. Og de fastet to ganger i veka, Luk. 18, 13. De leste også mye i Skriftene, ja, de ransaket dem.

.

I eldre tid var det vanlig at alle i Norge skulle gå til alters minst en gang i året. Når noen f. eks. skulle emigrere til andre land, ble det undersøkt om de hadde vært til alters siste år. Og det ble ført på attesten deres. Men det var ikke tegn på at de var levende kristne. Vi vet også at mennesker som ikke viser at de er troende ved sitt vitnesbyrd, kan være med i kristent arbeid. Det kan være en fare for at de lurer seg selv på den måten. Det er ikke arbeidet for Gud som gjør oss til kristne. Vi arbeider for Gud fordi vi er frelst.

.

B. Hva de ikke gjør.

Den hjemmeværende sønn i Luk. 15 er et bilde på fariseere (se en tale om det i Luk. 15). Ett av kjennetegnene på ham var at han ikke kunne glede seg over at den fortapte kom hjem igjen. Han knurret og klaget over sin egen skjebne og anklaget broren for å levd i synd. Han burde vært glad for at han kom tilbake, men det var han ikke.

.

De kan heller ikke glede seg over frelsen i blodet. De mener bestemt at våre gjerninger må telle med i frelsesverket. Det er forresten en gammel vranglære og kjent i den eldste kirkehistorien. Talen om blodet og Jesu sår blir betraktet som uestetisk og nærmest noe i likhet med hedensk offerpraksis. Bibelen sier tvert imot at det er blodet som frelser.

.

Vi kan også frykte for at slike mennesker ikke går til Gud med sin synd. Om de gjør det, vil de nemlig få bruk for blodet. Vi mennesker må ta et alvorlig oppgjør med synden i vårt liv, om vi skal leve med Gud.

.

Erik Pontoppidan skriver i sin forklaring til Luthers katekisme: ”Den døde tro er en falsk innbilning som ubotferdige syndere gjør seg selv om å få nåde, enda de ikke vil omvende seg og søke nåden på rett måte – men blir uforandret. Troens art er å forvandle menneskene. - - Har du hatt et slikt oppgjør med Gud?

.

C. En levende tro.

Vi skal ikke si mye om den levende tro her. Men en avgjørende side ved den er at den bare bekjenner sine synder. En troende tilstår hele livet at de er uverdige til Guds frelse. Så kommer de med sin nød til Gud og forteller ham hele sannheten. Slik er kvinnen i teksten er eksempel på det, v. 33.

.

Det Johannes skriver i 1. Joh. 1 passer også godt på de levende kristne. For de vandrer i lyset fra Gud og bekjenner sin synd og tror dermed at blodet renser helt og fullt. De er rene og rettferdige for Gud på grunn av Jesus gjerning og ikke noe av dem selv.

.

Gå bort i fred, sa Jesus til kvinnen, v. 34. Et sant Guds barn får leve i Guds fred fordi de hviler på Kristi fullbrakte verk.

.

Gerhard Tersteegen d. 1769 var nærmest en lekpredikant i Tyskland. Han var først vever, men etter omvendelsen begynte han samle folk hjemme til oppbyggelser. Han skrev en rekke sanger, bl. a.: ”Kom, søsken, la oss haste! Vår livskveld kommer nær!” Han skrev også et hefte som ”Advarsel mot den døde tro og det nye evangelium”, utgitt på nytt av Hauges venner i 1947.

.

Der skriver han bl.a.: ”Det er ikke å være evangelisk, når man foregir, at hele Guds nådes rikdommer bare består i syndenes forlatelse. Visselig er syndenes forlatelse en vesentlig del av den frie og uforskyldte nåde, som Kristus har vunnet og ervervet for oss. Men hertil hører også Guds Ånd, som gir liv og helliggjør. Rom. 1, 4…. Ved Guds Ånd blir gjenfødelsen og Kristi kjærlighet opptent i sjelen og Guds lov innskrevet i hjertet. Likeså meget som syndenes forlatelse hører også dette til evangeliet, som vår Herre Jesus har sagt: Elsker dere meg, da holder dere mine bud.”

.

I dette heftet skriver han mot slutten: ”Det er sørgelig, at iblant den lille flokk av mennesker som kommer til vekkelse og omsorg for sin sjel, vil noen bare høre tale om Kristus for oss, og noen bare om Kristus i oss, enskjønt Kristus ingenlunde kan deles. Vi kan ikke motta Kristus i oss eller motta ham i våre hjerter uten i en sann tro å tilegne oss hans fyldestgjørelse for oss. Ikke heller kan vi få syndenes forlatelse og bli rettferdiggjorte ved troen på Kristi fyldestgjørelse for oss, om vi ikke til like vil motta ham i våre hjerter og hans Ånd får bo i oss. For den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke ham til.”

.

Til frelsen hører både ordet om syndenes forlatelse og ordet om å leve sant og rett som en kristen her i verden. Vi kan ikke skille disse to sidene ved den samme frelse.

Amen.

281) Mark. 6, 1-6.

Foraktet av sine egne.

Mark. 6, 1- 6.

.

Jesus var nå i sin hjemby Nasaret. Etter sedvane gikk han inn i synagogen og begynte å tale til folket. Det var ikke uvanlig at noen leste fra Skriftene og lærte folket. Slik sett var dette i tråd med vanlig praksis. Det som skjedde denne dagen, er heller ikke uvanlig for kristne i ettertid. La oss se på noe av det som skjedde også med tanke på vår tid.

.

1. Hans autoritet.

Jesus var i sin hjemby, der han hadde vokst opp og alle kjente ham. Der Jesus ellers hadde reist, kom folket straks til ham og han kunne tale til dem. Det ser ikke ut til har skjedd her. Det var først på sabbaten han fikk folk i tale. Da gikk alle dit. Og han talte med kraft og styrke. De forstod han hadde visdom og hadde hørt om de kraftige gjerninger han hadde gjort, v. 2.

.

Men det ble nettopp problemet. Han var for kjent i denne byen. Og det ble grunnen til at de stilte spørsmål ved hans autoritet. Hvor har han fått alt dette fra? Han er jo bare sønn av en tømmermann. De kjente brødrene og søstrene hans. En slik mann kunne ikke være en profet.

.

De tok anstøt av ham, står det. Jesus var ikke en rabbiner og hadde ikke gått på skole som f. eks. Paulus. Han var lekmann og dertil godt kjent blant folket i byen. Han hadde heller ingen sosial status som en av de ”fine” i byen.

.

2. Foraktet av sine.

Da Jesus så hvordan de reagerte, sa han disse velkjente ordene: ”En profet blir ikke foraktet andre steder enn på sitt hjemsted, blant sine slektninger og i sitt eget hus.” v. 4. Å være foraktet i denne betydning er ikke bare at folk unngår ham og ser ned på ham. Det betyr også at de gikk aktivt mot ham og forfulgte ham. Han tilhørte ikke dem.

.

Å motarbeide en sann Guds tjener er å motarbeide Gud selv. Det gjelder i særlig grad Guds Sønn. Hvor vanskelig det er for folk å akseptere at en fra deres egen omgangskrets er utsendt fra Gud. En profet må være ukjent, fra et fremmed sted og slik ingen kjent fortid. Det ligger så inngrodd i oss at Gud ikke kan bruke vanlige folk.

.

Men folket tok feil, slik folk flest ofte tar feil av Guds rike. De forstod ikke at all åndelig autoritet kommer fra Gud. Vi kan ikke lære oss til det. Men hovedproblemet var antagelig sjalusi og misunnelse. De hadde nok hørt at Jesus var berømt andre steder, og hvorfor skal han være mer enn oss andre her?

.

.

3. Vantro.

Beretningen avsluttes med en fryktelig setning: Jesus kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der, unntatt at han la hendene på noen få syke og helbredet dem, v. 5. Deretter står det: Han undret seg over deres vantro, v. 6.

.

Vantro er den største synd i verden. Folk går fortapt på grunn av den. Joh. 16, 9. Det er å forakte Gud selv på det dypeste og tenke om Guds frelse at den er unødvendig. Folk mener de skal klare seg uten både i liv og i død. Det undret Jesus seg over. Tenk at de var så uvitende! Så kommer det en dag da de vantro skal undre seg over at de går fortapt. De har jo ikke gjort noe særlig galt, etter egen oppfatning.

.

Vantroen har en veldig makt. Den kan altså hindre Jesus fra å arbeide. Han kunne ikke gjøre noe særlig der. Vantroen blokkerte for evangeliets kraft. Og det henger sammen med at vantroen er uttrykk for djevelens kraft. Vantroen har dermed kraft og makt til å berøve mennesket Guds velsignelse. Han tar bort såkornet når det blir sådd i hjertet.

.

Vantroen er den eldste synd. Den førte Eva og Adam bort fra Guds nærvær og vennskap i Eden. De lyttet til slangens røst. Det er det første steg på veien bort fra Gud. De fleste som kommer i fortapelsen, er der på grunn av denne synden. De er ikke verre syndere i det ytre enn andre. De har bare foraktet Guds frelse. Dette er også den mest vanlige synd blant folk.

.

Vi må vokte vårt eget hjerte slik at ikke denne synd vil berøve oss vår frelse. La oss si ja til Jesu frelse. Det er den eneste veien til Gud.

.

280) Mark. 7, 31-37.

.

Et møte med Jesus.

Mark. 7, 31-37.

.

Denne beretningen finner vi bare hos Markus. Noen ganger er det slik at bare én evangelist forteller det. Her skal vi stanse for noe viktig. Og vi kan godt tenke at den syke er et åndelig bilde på hver enkelt av oss. Vi får på en måte den samme opplevelsen med Jesus.

.

Men først må vi understreke en ting. Jesus var nå i Tyrus, et godt stykke ved kysten nord for Haifa. Han skulle til Galilea og Genesaretsjøen, og den korteste veien var mot sørt-øst. I v. 31 står det at han drog mot Sidon først, og det ligger enda lenger nord. Hvorfor gjorde han det?

.

Dette var ”hedningenes Galilea” og tilhørte Fønikia. Jesus var ikke sendt til hedningene, så det var ikke for å misjonere. Mer trolig er det at han og disiplene behøvde hvile en stund. Og her blant hedninger var han ikke kjent og fikk mer ro. Men turen til Gennesaretsjøen var også en omvei – han reiste gjennom Dekapolislandet til østsiden av sjøen. Der kom de til ham med en syk, og arbeidet var i gang igjen.

.

1. Et mirakel.

Jesus ble bedt om å legge hånden på den syke, som var døv og hadde vanskelig for å tale. Jesus svarte alltid ja på slike spørsmål. Han var ikke sen om å handle i de fleste tilfelle. Vi ser straks at han bruker sin makt. Ingen sykdom kunne stanse ham.

.

Det betyr at han kan helbrede alle sykdommer. Ingen ting var for vanskelig for ham. Det gjelder også de åndelige døve. Det er mange slike omkring oss. De hører ikke Guds tale om at de er syndere og behøver en frelser. De hører heller ikke Frelserens røst som kaller og tilbyr frelse av sin store kjærlighet. David gikk også en tid da han ikke ville høre om sin synd, Salme 32. Det er første steg til frelse.

.

Mannen var også stum og kunne ikke snakke rent. De åndelig stumme har store vansker med å si: jeg har syndet. Underet er at Jesus forvandler dem og bøyer de hardeste sjeler til å bekjenne synder og fall.

.

2. Frelsesmåten.

Jesus helbredet denne gang på en spesiell måte. Men alt i hans liv har en grunn, det skjer ikke tilfeldig. Vi vet ikke alltid nøyaktig hvorfor han gjorde det slik. Mange ganger må vi nøye oss med å tro det som står skrevet uten noen forklaring. Kanskje Jesus gjør det noen ganger slik for å øve oss i troen og vise oss at det er Han som er Frelser.

.

Her kan vi likevel tenke oss til en grunn for det han gjorde. Først tok han mannen avsides. Å stå foran en folkeforsamling er ikke alltid lett, særlig ikke når noe skal skje med en selv. Jesus ville kanskje spare ham for denne erfaringen, for mannen hadde synet i behold.

.

Dernest gjorde han noe uvanlig ved å stikke fingrene i ørene hans, spyttet på fingeren og rørte ved tunga hans. I våre dager var ikke det særlig estetisk eller sunt. Men helbredelsen skulle nettopp skje med øre og tunge. Og mannen kunne ikke høre hva Jesus ville si. Nå fikk han se Jesu vilje synlig og demonstrert. Jesus er ikke bundet til noen bestemt metode, han kan gjøre under der det er nødvendig.

.

Mange ganger frelser Gud mennesker på helt ulik måte. Det avhenger av hvordan den enkelte er. Noen blir overbevist ved Guds godhet og kjærlighet. Hos noen må han bruke sykdom eller til og med død. Vi ser at han bruker ulykker noen ganger. Gud sender ikke noe ondt over oss, men han tillater det noen ganger. Og da har han en hensikt med alt. Og det har hendt at han brukt krig og motgang og vanskelige tider til å kalle menneskene til omvendelse.

.

I tillegg talte Jesus. Effata, sa han, det betyr: Lukk deg opp. Så skjedde underet. Alt var i orden med mannen. Det ligger en forunderlig kraft i Jesu ord. Det er selve skaperordet som viser seg. Når han taler, skjer det han sier. Vi skulle regne mer med det. Vi regner så ofte med menneskelige metoder og effektive mennesker. La oss være litt stille og la Jesu ord få rom i våre liv og i våre møter. Det virker.

.

3. Vitnesbyrdet.

Mannen skulle ikke gå rundt og fortelle noe om dette. Han søkte ikke popularitet for seg selv. Det har skadet mye av menighetens arbeid på jord. Noen ganger er det rett å la det skje i stillhet. Vi skal ikke være så snare til å ringe en journalist eller få det inn i et misjonsblad. Intensjonen kan være god nok, men resultatet kan faktisk skade.

.

Det skjedde her som ofte ellers. De som har møtt Jesus, kan ikke tie om det. De må fortelle om ham, v. 36. Det store vitnesbyrdet fra folket her var enstemmig og sant: ”Han har gjort alle ting vel!” v. 37.

.

Det var godt og vel for oss når han ydmyket oss og lærte oss mer om vår synd. Det var også godt da han tok fra oss avguder og en usann selvtillit. Alt som kan opphøye oss selv, er skadelig og må bort.

.

Og det var særdeles godt da han tilgav oss alle synder og gav oss en ny og hvit rettferdighet. Det var vidunderlig. Og så satte han oss til tjeneste, gav oss den tillit at vi fikk arbeide litt for ham. Alt var nåde og godhet fra Gud, selv om vi ikke forstod det rett i øyeblikket. Han er den samme i går og i dag og til evig tid.

.

Skal vi takke ham mer for det?

--

279) Mark. 8, 1-9.

Omsorg og makt.

Mark. 8, 1-9.

.

I beretningen om at Jesus metter 4000 møter vi både Jesu omsorg og Jesu makt. Han har vist sin guddomskraft før. Men vi ser at han gjør det flere ganger. Menneskene er sene til å tro og behøver å få bekreftet de guddommelige ting flere ganger.

.

1. Jesu omsorg.

Mye folk var samlet slik det var blitt vanlig der Jesus gikk fram. De hadde vært der en god stund, slik at folk var blitt sultne. Jesus hadde ikke korte ”møter” og folk gikk ikke straks hjem. De fulgte gjerne med fra sted til sted. Mange hadde nok ikke en moderne arbeidstid der de fulgte klokka.

.

I v. 2-3 møter vi hans omsorg. Det er ikke likegyldig for Gud hvordan det går med hans skapning. Derfor er det galt av menneskene å avskrive Gud. Her ser vi at folket lot Jesus komme til, og da får vi hjelp. For vår Gud vil oss bare vel.

.

a) Det gjelder i det jordiske. Og folk er veldig opptatt av det nå. Men nå gjelder det ikke bare mat og det nødvendige. Velferdssamfunnet vårt er blitt slik at folk vil ha alle goder og all nytelse. Mange har også fått mye av det gode i livet.

.

På den andre side ser vi en økende tendens til å legge skylden på Gud for alt ondt som hender. Han blir anklaget av folk som ikke tror på ham eller ikke trår at han eksisterer. Vi ser at det er mange spørsmål i livet. Folk sulter, det er ulykker og krig, sykdom og nød.

.

Her må vi få lov å understreke at det ikke er hjelp i å avskrive Gud, ettersom ingen av oss har makt til det. Vi må heller gå inn i ydmyk bønn til Gud om hjelp i det jordiske, og gjøre hva vi selv kan i den situasjon vi er i.

.

b) Jesus har også omsorg for oss i åndelige spørsmål. Det så Jesus i Mat. 9, 36: Han så at folket var som sauer uten hyrde. I et land med mye rovdyr, betyr det den visse død. Der tenkte Jesus på den åndelige nød folket var i.

.

Det gjelder vår sjel. Jesus viser oss at den er av uvurderlig verdi sett i evighetsperspektiv. I Mat. 16, 26 sier han: ”For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?” Svaret er åpenbart: Ingen ting. Alt er tapt i evigheten om vi ikke har alt i orden med Gud. Og i Luk. 9, 25 sier han det samme, med et lite tillegg: Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv? Du kan miste alt for tid og evighet. Det er poenget.

.

Bibelen vil vise oss at det vesentligste for oss mennesker at sjelen blir frelst. Og her kan bare Han hjelpe oss. Vi er udugelige til dette. Bare Jesu liv og død kan gi oss frelse. Vår gode gjerninger og liv, vår egen religion er nytteløst. Det fører til selvbedrag.

.

2. Jesu makt.

Her gjør Jesus et under. Sju brød og noen fisker er ikke nok til 4000 mennesker. Det er dumt og unyttig å mene noe annet her. Det sier seg selv at det må mer mat til.

.

I kristendommen er det noe som er uforståelig. Det bryter liksom med all fornuft. Heller ikke disiplene forstod noe av det. De tenkte fremdeles på en ”jordisk” måte og sier: Hvor skulle noen få tak i brød her – midt i en ørken, v. 4. Folk har ofte slike innvendinger og tvil, fordi de bare tenker på jordiske hjelpemidler.

.

Noen er ferdig med Gud og bryr seg derfor ikke om å be ham om hjelp. Men mange kristne glemmer også Guds makt i denne verden. Bibelen lærer oss at han kan gjøre under. Han kan forvandle det som er smått til noe stort. Det er ikke vår sak å fortelle Gud hva han skal gjøre. Ydmykheten er slik at den bøyer seg for Guds vilje og gjerning.

.

Her ser vi at Jesus velsignet brødet. Det er det vi også gjør når vi ber eller synger for maten. Da ber vi Gud velsigne det vi skal ete slik at det blir til nytte for oss, og dernest er bordbønn en takk til Gud for at vi får mat. For vi ønsker å gi ham ære for alt vi eier.

.

Her i ørkenen skjer da et under. Maten øker i deres hender. Etter slike opplevelser blir Jesus det kjæreste vi har. Det var han som gjorde underet.

.

Det er ikke noe overspent i dette o tro på under. Det er ikke noe nervøst eller tilgjort ved det. Det er heller å la Jesus være alt for oss. Disiplene gjorde ingen ting. De bare delte ut maten.

.

Da kan vi spørre: Hva betyr Jesus for oss i dag? Hva er det viktigste vi får fra ham og som er uunnværlig i vårt liv? La oss peke på et par ting:

.

a) Syndenes forlatelse. I Mark. 2, 16 sier han: Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synd. Og det trenger vi rikelig av, fordi alle er syndere og vi makter ikke å slutte med all synd her i verden. Den sniker seg inn i våre handlinger, ord og tanker. Hele Bibelen taler om syndsforlatelse. Men tar vi det på alvor?

.

Det er ikke hjelp i å skjule, bortforklare eller unnskylde synden. Den ligger der fremdeles. Adam skjulte sin synd med et fikeblad, Kain rømte fra alt, og David tidde og løy. Det er ikke den bibelske medisin. Den finner du i 1. Joh. 1, 9: Dersom vi bekjenner. Det er veien. Da får du et nytt liv, du blir fri og frelst åndelig. Du har vel gjort det?

.

b) Makt. Dernest sier Jesus i misjonsbefalingen at han har fått all makt, Mat. 28, 18. Han har egentlig all makt i hele verden og i alle mennesker. Spørsmålet er om han bruker sin makt. Vi kan oppleve at noen mennesker prøver å ta makten fra Gud for å gjøre sin egen vilje. Det gjør aldri Gud. Det er vi som underlig nok må gi ham makt. Salme 29, 1 sier det: Gi Gud makt! Vi skal tillate at Gud bruker sin makt på oss. Da skjer det frivillig, og det er hovedpoenget. Gud er ingen despot som trumfer igjennom sin vilje.

.

I det verset vi siterte står det i sammenheng med misjonen. Derfor kan misjonæren regne med Guds makt i sin tjeneste ute i fremmede land. Og vi som bor i et ”kristent” land får også lov å tro at Gud er med oss, og han bruker sin makt i vår tjeneste når han ser det gagner hans rike.

.

3. Disiplene.

De skulle settes på prøve flere ganger. Han går til dem og spør: Hva har dere? V. 5. Han går ikke til folket, men til sine egne venner. Og han ber dem ikke om noe stort og fullkomment. De kommer til ham med det de hadde, og lar så Jesus bruke det. 2. Kor. 9, 8 sier noe fint: ”Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.” Se ekstra lenge på det verset.

.

Det er likevel underlig: Han som har all makt ber de som ingen ting har om hjelp! Kan vi forstå det? Kom derfor med det lille du synes du har. Legg det på Guds alter. Be og ofre til Guds sak i Jesu navn.

Den Allmektige vil bruke det etter sin vilje. Vi kan bare takke.

-

278) Mark. 9, 17-29.

Ei vantru slekt.

Mark. 9, 17-29.

.

Her møter me ei vantru slekt, ein far og hjelpelause læresveinar. Dette er så likt oss. Men til desse menneska er det ein allmektig frelsar kjem med si hjelp.

.

1. Verda

er vantru og syndig. Ho er fiende av den levande Gud. Dette vil auka fram mot endetida. Ho er som eit opprørt hav og let seg driva ikring. Jesus seier til folket: Du vantruande ætt! Kor lenge skal eg vera hjå dykk? Kor lenge lyt eg tola dykk? V. 19. Jesus har vore så lenge hjå folket og gjort så mange under, at nå burde dei tru at han kunne gjera meir, også denne gongen.

.

Er det ikkje likt til alle tider? Dei vantruande trur ikkje på Gud, og mange meiner han ikkje ein gong eksisterer. Difor er han også utafor deira liv, dei reknar ikkje med han til dagleg, og trur difor at dei slepp å stå til ansvar for han – om han skulle vera til. Dei trur dei kan vera trygge også i døden.

.

Her reknar dei så i miss. Men deira meining er tufta på ei tru, men trua er det dei sjølv meiner må vera rett. Og når alt er konsentrert om dei sjølve, blir det feil i høve til Gud. For ingen av oss har rette tankar om han. Dei må me henta frå Skrifta. Der har han sagt frå kven han er og kva han vil med oss.

.

2. Læresveinane

var hjelpelause. Dei var ikkje i stand til å hjelpa den stumme, v. 18. Dei hadde prøvd, men alt var til fånyttes. Slik var det fleire gonger. Og slik er det med oss. Me må læra at det er noko berre Gud kan, og det viser at me skal vera audmjuke. Me har ingen ting å rosa oss av.

.

Me ser lite frukt i livet vårt og av tenesta for Gud. Er det normalt, tenkjer me gjerne. Spørsmålet kjem ofte til ein arbeidar i Guds rike: Er tida for vekking slutt nå? Svaret må vera nei. Gud vil ikkje at nokon skal gå fortapt, som Peter skriv. 2. Pet. 3, 9. Så lenge det er sant, vil Guds Ande arbeida for å berga sjeler. ,

.

3. Ein fortvila far

kjem nå fram. På Jesu spørsmål fortel han om guten. Guten hadde vore slik heile livet. Den vonde ånda kasta han i eld og vatn og prøvde å drepa han. Eit fortvila rop stig opp til Jesus: Om du kan gjera noko! Han hadde ei tru på det, men tvilen låg på lur.

.

Jesus er hans siste utveg: Ha medynk med oss, hjelp han. Om du formår, stod det i ein gamal bibel. Den svake trua hang truleg saman med at læresveinane stod rådlause. Kanskje Jesus kunne gjera det dei ikkje makta.

.

4. Ein allmektig frelsar.

Jesu svar gjeld trua. Om du kan tru! Har du tillit til meg? Meiner du at eg kan hjelpa og berga han? Då er alle vegar opne. Ingen ting er umogleg for dei som trur. Det var svære ord for ein tvilande far med ein sjuk gut. Er det verkeleg slik?

.

Eg trur, sa han. Og straks kjem ei stråle med tvil: Hjelp mi vantru. Det var noko i han som strei imot. Han kunne liksom ikkje sleppa seg heilt ut på djupt vatn. Det er her du må hjelpa meg, Jesus frå Nasaret! Dette sinnelaget vart berginga for guten. Faren var nå så audmjuk og stille at han tok imot hjelp. Det er rett veg.

.

Jesus var myndig nå. Han brukte si allmakt. Og den ligg i Jesu tale og ord. Han truga, tala og baud ånda fara ut. Her gjorde ikkje Jesus noko spesielt. Han tala berre. Og hans ord har slik makt og mynde med seg at til og med djevlane må røma. Dei sleit i guten, men Frelsaren sigra. Jesus reiste han opp som ein fri og frisk mann.

.

Det er det han vil gjera med og for oss. Lat oss ikkje grava oss ned i vantrua og tvil, men ropa av full hals: Hjelp mi vantru, for eg har tru på deg og tillit til di makt. Du er jo Guds eigen Son.

Amen.

277) Mark. 10, 17-27.

277) En ung mann.

Mark. 10, 17-27.

.

Dette avsnittet står tre ganger i NT, i Markus, Matteus og Lukas. Slike avsnitt som blir gjentatt, tror vi er viktige deler i Guds ord. Alt i Bibelen er viktig, men noen steder ”renner Guds vann ekstra sterkt ved,” sa en predikant på et møte for mange år siden. Og her lærer vi flere ting, som vi skal stansa kort for.

.

1. Den unge mannen var et fint menneske. Han var moralsk og religiøs og kunne si at han hadde holdt alle Guds bud. Som vanlig blant jødene da, mente han nok ytre sett. Han hadde ikke drept noen, og ikke løyet bevisst og heller ikke tilbad han andre guder. Han var en ren ungdom, og det er bra. Det er fint å møte slike mennesker.

.

Han tok det også nøye med religionen og fulgte Guds bud og ordninger der. Men det må ha vært noe uro i hans indre. Kanskje han følte det var noe som manglet i alt det perfekte. Derfor sprang han til ham, knelte ned og søkte hjelp, v. 17.

.

2. Mannen var uvitende om Guds plan. Han forstod det ikke og skjønte ikke hva Gud egentlig krevde. Og dette lærer vi ikke på verdens vis, på skoler eller ved diskusjon. Her trenger vi en guddommelig åpenbaring.

.

a) Han spurte: Hva skal jeg gjøre for å arve? Han var interessert i det evige liv, og han visste at det var en arv. Men å gjøre noe for å få en arv, går det an? En arv får vi ved fødsel, og derfor er den gratis og ufortjent. Mange vil gjøre noe, og de kommer med gjerninger og sin egen religiøsitet til Gud. Men det er umulig. Det er ingen som blir frelst ved egen innsats. Det viser f. eks. Rom.br. og Gal.br.

.

b) Han skjønte heller ikke hva Guds vilje og lov betyr. Han regner opp noen bud, og sier: dette har jeg holdt. Men vi legger merke til at alle disse budene var om hans forhold til mennesker. Han nevner ikke Gud og det vi skylder ham. Han så bare på livet her på jorda. Og når vi glemmer å se oppover, ser vi ikke at vi er skyldige for ham med hele vårt liv. Og da fører det til egenrettferdighet, som menigheten i Laodikea var opptatt av: De sa at de var rike og manglet ingen ting og de var blinde for den åndelige siden ved livet. Åp. 3, 17.

.

3. Da ser vi: Jesus elsket ham, v. 21. Frelseren så på ham, og det var kjærligheten til de fortapte som viste seg nå. For den egenrettferdige er like fortapt som den styggeste synder. Det er det mange som ikke regner med og ikke skjønner. Med hele sin prektighet var han fortapt.

.

Jesus syntes synd i ham – for han så at han var utenfor. Men han var jo kommet nettopp for de fortapte, og nå forsøkte Jesus å redde ham. Joh. 3, 16. Mat. 23, 37. Det er derfor vi er med i misjonen. Vi må vise hedningen at alt vårt eget er nytteløst. Her er det bare Jesu gjerning som gjelder.

.

4. Mannen hadde ett viktig hinder: penger. Han var bundet av mammon og sin rikdom. Derfor gikk han bort – fra Jesus og Guds rike. Slike mennesker er vanskelig å løse, v. 25. Båndene er så sterke. Få ting binder så sterkt som penger og rikdom. Og denne mannen var svært rik, v. 22.

.

Pengene er en snare, som fanger oss uten at vi er klar over det – hvis vi ikke våker. 1. Tim. 6, 10. Derfor skal vi ikke samle oss skatter på jorda, Mat. 6, 19, og heller ikke streve etter å bli rik, Ordspr. 23, 4. Det verste var ikke at han hadde mye, men at hjertet og tanken var bundet til rikdommen. Han satte sin lit til den.

.

Her kan bare Guds kraft løse oss. Derfor må vi slippe evangeliet til. Overgi alt det som binder deg til Gud. Han har omsorg for oss, står det. 1. Pet. 5, 7.

.

276) Mark. 11, 1-11.

Inn i Jerusalem.

Mark 11, 1-11.

.

Det er Palmesøndag og den stille veka tar til. Men ho vart alt anna enn still for hovudpersonen. Men den viktigaste gjerning i verda skulle henda desse dagane. Det vart likevel eit dramatisk triumftog. Dette er ein av dei gongene Jesus viser seg som Messias. Jo, han er konge, men heilt annleis enn folket tenkte og venta. Fleire ting viser det:

.

1. Ridedyret.

Han skulle bruka ein asenfole som ridedyr inn i byen. Kongar og keisarar brukte hestar til det. Men han skulle nå visa at han var audmjuk og fredsæl. Han kom ikkje med krig og tvang, men som ein rett himmelkonge. Han skulle denne gongen vera den mest audmjuke ”konge” jorda har sett.

.

Profetane hadde sagt det skulle skje slik. Sakarja skriv svært tydeleg om denne dagen i kap. 9, 9. Folket skulle nå ropa med fryd og glede: ”Sjå, kongen din kjem til deg. Rettferdig er han og full av frelse, audmjuk er han og rir på eit esel, på den unge eselfolen.” Jfr. Jes. 62, 11. Og dette gjekk i oppfylling denne dagen. Mat. 21, 4-5. Det skulle oppfyllast, står det. Jesaja kallar og eselet for eit trældyr, som er endå eit teikn på kor liten og audmjuk han var. Folket måtte vel skjøna nå at han var kongen av eit anna slag enn den romerske keisaren?

.

Likevel – asenet vart brukt av kongar, når han kom med fred. Det var i krig dei brukte hest. Asenet vart også brukt til å bera det folk hadde med seg, det som elles ville vera ei børd for dei. Slik vart asenet eit tenestedyr. Alt er gode bilete for oss kristne: Me har Jesus som ein fredskonge i hjarta og han tek alt me slit med og ber på.

.

Me legg merke til eit par detaljar om dette dyret, og læresveinane måtte gjera nøyaktig slik Jesus sa. Det skulle vera eit ubrukt dyr som ikkje noko menneske hadde sete på før. Alt som skulle brukast for Herren, kunne ikkje brukast til noko anna. Det var heilagt, dvs. innvigd til bruk for Gud.

.

2. Løys han.

Då dei fann asenfolen, skulle dei løysa han, sa Jesus. Først då kunne han gå i teneste for Jesus. Det er mange menneske som er bunden av ulike band. Dei som ikkje er frelste, må løysast frå synda og banda til verda og ta imot frelsa av berre nåde. Då kjem dei inn i eit nytt liv med eit heilt anna mål for livet enn før.

.

Me møter og kristne menneske som er bundne. Det kan og vera ulike band. Du har ikkje frimod til å vitna om Gud, og det slit deg i sjela. Kristenlivet og bøna er stengt og du ser ikkje svar på bøner.

.

Det kan truleg vera nokre band som held deg fast. Kan det vera ei skjult og hemmeleg synd? Ho er kanskje gammal, men dukkar opp i minnet nokre gonger. Du har aldri gjort opp denne synda. Du skulle ha bede om tilgjeving og teke på deg di skuld. Kanskje du har gløymt å betala ei gjeld. Du er skuld eit menneske kanskje nokre få kroner. Men dei plagar deg og du får ikkje fred. Korleis kan du vitna om Gud om du har det slik?

.

Det er gjerne noko du har lånt av dei ven, men du har ikkje levert det attende. Kvifor ikkje henta det fram, ta turen bort til han som eig det og gjera opp? Du har kanskje sagt noko usant også, noko som kunne skada ein annan. Det skulle og ”eta i deg” så snart du kan. Det vil alltid liggja som ein stein i sinnet og gjera livet ditt tungt. Du kan heller ikkje tena Gud rett med slike skjulte synder.

.

Herren hadde brukt for dyret, det har han og for deg. Han vil du skal løysast. Han er i stand til det. Gå til han først og sei alt som det er og be om tilgjeving. For all synd er først og fremst mot Gud. Så vil han gi deg mot og kraft og vilje til å gå til folk og be dei om orsaking. Begge delar er viktige og hjartefreden skal koma. Læresveinane gjorde alt slik Jesus hadde sagt. Det gjeld her og.

.

3. Oppfylling av skrifta.

Markus skriv ikkje slik som Matteus ofte gjer, at noko var oppfylling av bibelske profetiar. Men Markus siterer det som folket seier då Jesus rei inn i byen, v. 9-10. Det stemmer så godt med orda i Salme 118, 26. Folket brukar Guds ord når dei skal hylla Jesus som konge.

.

Det seier oss nå to ting: Først at Skriftene vert oppfylte slik Gud hadde tenkt. Alle profetiar blir det. Det er berre eit spørsmål om tid. Me kan ikkje venta at alt skal skje på ein dag når frelsessoga gjeld fleire tusen år. Men oppfyllinga kjem.

.

Det andre er at me skulle bruke Bibelen sine ord meir enn me gjer. Slik folket her siterte Bibelen, slik kan me i song og vitnemål og samtale gjera det same. Det må ikkje bli noko tillaga slik at folk opplever det som uekte. Me skal ikkje slå ikring oss med bibelvers for å imponera eller som endelege argument i ein diskusjon. Men i rette øyeblikk er det som eit utropsteikn.

.

Og Jesus brukte eselfolen. Folket hylla han då han reid opp mot byen. Dei breidde kleda sine på vegen og la greiner framfor han. Den same folkemengda som ropte Hosianna her, kom nokre få dagar seinare til ropa om Jesus: Krossfest han! Stemninga i folket var ikkje å lita på – det er slik nå og.

.

Dette Hosianna-ropet skal koma att i endetida når Jesus kjem som verda sin konge. Han seier i Mat. 23, 39: ”Heretter får det ikkje sjå meg før de seier: Velsigna vere han som kjem i Herrens namn.” Evangeliske kristne har sett på dette både som ein profeti om dom over dei vantru, og i tillegg ein profeti om mange jødar som venda om og tru på Jesus i den siste tida.

.

Guds folk skal ropa når han kjem: Velkomen du velsigna. Det vert ein stund med glede og fryd i Guds namn. Men då var det for seint å venda om av hjarta. Det er den dobbelklangen me kristne alltid må elva med: Somme blir frelst, andre går fortapt av di dei vraka Jesus.

- Ennå er det tid til å koma. Det er ennå rom, men du må koma nå!

Amen.

275) Mark. 12, 28-34.

Et møte med Jesus.

Mark. 12, 28-34.

.

Foran dette møtet var det noen fariseere som ville fange Jesus i ord, v. 13. De spurte ham om det å betale skatt. Senere kom noen saddukeere og diskuterte oppstandelsen med ham, v. 18. De trodde ikke det var noen oppstandelse og opptrer som rasjonalister. Men Jesus har alltid svar der det er svar å gi.

.

En skriftlærd hørte på samtalen og ville høre hans mening om hvilket bud i loven som var størst. Dette møtet ble viktig, selv om vi ikke kjenner hele utfallet. La oss se litt på det.

.

1. Spørsmålet.

Den lovkyndige spurte Jesus om hvilket bud som var det største, v. 28. Som en skriftlærd hadde han nok sine tanker om det, men han var imponert over Jesus svar og ville ha hans mening.

.

Hva er det viktigste i loven? Fariseerne diskuterte det. Nå skulle den skriftlærde teste om Jesus ville svare rett. Og han traff målet, for Jesus siterte den kjente ord i 5. Mos 6, 4f, som jødene kaller ”sjemá”. Det er jødenes trosbekjennelse. Det inneholder flere ting:

.

1) Hør! V. 29. Det gjelder alle mennesker, og det er en pekepinn på veien til frelse. Noe av avkristningen i vårt land henger sammen med at folk er sluttet å høre hva Gud sier i sitt ord. Vi møter det samme i Jes. 55, 3: ”Hør, skal deres sjel leve.” Rom. 10, 17 sier det samme: ”Troen kommer av forkynnelsen som en hører”. I eldre bibler stod her: Troen kommer av hørelsen.

.

Da Peter skulle møte Kornelius i Apg. 10-11, står det at han skulle tale ord til ham, som han kunne bli frelst ved. 10, 31. 44; 11, 14f. Skal vi bli frelst, må vi høre Guds ord. Det er viktig å høre den rette forkynnelse og høre rett, ellers blir ikke ordet til frelse. Det er bare når Ordet fra Gud blir forkynte sant, at troen skapes. Ellers kan forkynnelsen lett føre til en falsk tro. Den sanne forkynnelse inneholder alltid tydelig tale om synd og nåde.

.

2) Gud er én, v. 29. På denne måten blir alle avguder avvist. For de er hjelpeløse. Israels Gud er EN Gud og skiller seg dermed fra alle andre religioner. I vår kristne tro taler vi om en treenig Gud, Far, Sønn og Ånd. Det er omtalt flere ganger i NT, men blir ikke forklart. De henger sammen slik at de er én Gud. Vi ser de tre i den apostoliske velsignelse, 2. Kor. 13, 13 og i f. eks. Misjonsbefalingen i Mat. 28, 18-20. Troen på treenheten har vært regnet som et merke på sann kristendom.

.

Hovedsaken er at Gud er en enestående Gud, han som skapte verden og holder den oppe. Det er vår tro. Vi tenker ikke at alt er blitt til ved tilfeldigheter og en stadig utvikling. Det er menneskelig filosofi, og på den måten prøver mange å avskrive Gud og tror dermed at han ikke eksisterer. Og da behøver de ikke å være redd for en oppgjørsdag med Gud. Slik er mennesketanken.

.

Men hele skaperverket vitner om en tanke og vilje og gjerning utenfor oss selv. Rom. 1, 19-20. Derfor er ingen uten unnskyldning, sier Paulus inspirert av Guds Ånd.

.

3)Full underkastelse, v. 30.

Dette verset er så sterkt at vi knapt forstår rekkevidden og dybden av det. Gud som den høyeste og suverene vil at alt skal være underlagt ham. Det gjelder følelse, liv, tanke, kraft – og alt skal være av kjærlighet til Gud. Det betyr at alt i oss tilhører Gud. Derfor krever Gud alt i oss. Der kan vi ikke prute eller forhandle. Vi er som et brennoffer der alt ble brent opp på alteret.

.

Her ser vi forresten Guds lov slik den egentlig er. De ti bud er ikke regler for livet eller en måte å leve på. Guds lov er Guds absolutte krav til mennesket. Budets ”du skal” er et fullstendig krav som Gud ikke viker tilbake på.

.

Guds krav gjelder først og fremst Gud selv. Du skal elske Herren din Gud. Det skal skje av hele vårt hjerte og hele vår sjel og fornuft og makt. Vi har ikke mye å si når dette ordet når inn til vårt innerste hjerte. Vi oppdager snart at vi helst elsker oss selv.

.

Den skriftlærde må nok ha sett litt av det. Men det tar gjerne en tid før Guds Ånd får overbevise oss om en slik sannhet. Den griper jo dypt inn i vårt selvbilde og egenrettferdighet. Men Gud krever alt.

.

4) Broderkjærlighet, v. 31.

Det er noe som er like stort, sier Jesus. Det betyr at kjærligheten til Gud må vise seg i omsorg for andre. Det gjelder ikke bare i ord. Det er lett å si i en stor forsamling eller i enerom: Jeg elsker alle mennesker. Men broderkjærligheten har hender og føtter. Det vil vise seg om kjærligheten i ord er ekte.

.

Det var egentlig ikke noe nytt for jødene. Jesus siterer bare et ord fra 3. Mos. 19, 18: Du skal elske din neste som deg selv. Den skriftlærde kjente nok til det. Men kanskje han ikke hadde skjønt at det var like stort og viktig som det første? Det betyr ikke at humanitært arbeid er like bra som å tilbe Gud. De er ikke sideordnet på den måten.

.

Det er like stort som å elske Gud, sier Jesus. For kjærligheten til Gud må vises, og hvordan kan det skje? Vi kan ikke hjelpe Gud med noe, for han er allmektig. Men vi kan hjelpe hans skapninger. Derfor sier Jesus at de vi har gjort om en av de minste, har vi egentlig gjort mot Jesus selv. Mat. 25, 40. Og det kan være så ”lite” som å gi noen mat og drikke. Da tjener du Jesus.

.

Lovens krav og bud er ”over evne”, som Bjørnson skrev. Den menneskelige natur forstår det ikke og kan ikke oppfylle den. Verken den skriftlærde her eller den unge mannen i Mark. 10 forstod det. Den siste sa til og med: Alt dette har jeg hold fra min ungdom, Mark. 10, 20. Ingen har gjort det. Men det er først når vi innser hvor elendige vi er, at vi er åpne for Guds nåde. Da kommer Jesus, Joh. 1, 17. Ved troen på ham får du alt det du selv ikke makter.

.

3. Reaksjonen?

Hva svarte mannen på Jesu tale?

Først erkjente han at Jesu var sanne, v. 32. Han var enig i Bibelens ord, men var likevel ikke frelst! Han forstod ordet rett, v. 33, og legger til at kjærligheten er større enn alle offer. Det er et langt steg i erkjennelse. Han kjente til dette teoretisk, men var likevel utenfor Guds rike. For han hadde ikke forstått dette: Vi klarer ingen ting selv.

.

Likevel var han nær Guds rike, v. 34. Han hadde kunnskap i hodet, men ikke kjennskapet i hjertet. Men samvittigheten var vakt. Han var overbevist, men overgav seg ikke. Og da hjelper ikke kunnskapen. Du er ikke langt borte fra Guds rike, sa Jesus. Men det står ingen steder senere at han kom inn i Guds rike.

.

Hvordan er det med deg? Er du innenfor eller utenfor? Det er det store spørsmålet som du selv må svare på. Og evigheten avgjøres av ditt svar.

Amen.