217) Joh. 17, 1ff.

Jesu bønn.

Joh. 17, 1ff.

.

I dette kapitlet får vi innblikk i Jesu bønneliv. Nå ser vi ham i inderlig samtale med sin Far i himmelen, og han ber som yppersteprest. Det er ikke bare seg selv han ber for, men for mennesker. Det skjer etter avskjedstalen i kap. 14-16, og han er trolig på vei til Getsemane. Og det er et veldig kapittel med dype sannheter om livet med Gud. Ingen kan visst se inn i og forstå alt i denne delen av Guds ord.

.

Vi får altså et innblikk i Jesu bønneliv nå. Det er slik han ber for oss i himmelen i dag. Denne bønnen er nok annerledes enn våre bønner, men like fullt et eksempel for oss. I vår bibel har vi også Fader vår som Jesus lærte sine disipler (Mat. 6), og vi har beretningen om Jesus som gikk alene opp i fjellet for å be, Mat. 14, 23. Ingen vet hva han talte med sin far om da. Han ba også i Getsemane den siste påsken, Hebr. 5, 7 handler trolig om det.

.

Her ser vi tre ting ved Jesu bønn:

.

1. Han ber for seg selv, v. 1-5.

Nå er han som menneske i samtale med Gud. Men han ber ikke for å få det bedre selv, det vi ofte er opptatt av. Nei, han vil herliggjøre sin Far, v. 1b. Guds vilje måtte skje i alt, det var han opptatt av. Nå skulle han gå til Getsemane, og det ville bli en hard kamp mellom kjøt og Ånd. Når vi leser dette, må vi huske at Jesus var både Gud og sant menneske. Og det er som menneske han strever der.

.

Jesus var alltid opptatt av Guds vilje. Som Guds Sønn var det naturlig for ham. De to var ett. Men han var det også for vår skyld, for å vise at vi skulle følge ham i det. For det er ikke naturlig for et menneske å søke Guds vilje, vi søker bare oss selv.

.

Han viste det i Getsemane. Der var han i inderlig bønn til sin Far, og han visste at en stor kamp forestod. Nå begynte den egentlige lidelsen for verdens synd. Og han sa at om det var mulig, måtte Gud ta lidelsen fra ham. Da er det han legger til: Men la ikke min vilje skje, bare din. Luk. 22, 42. Her bør vi stanse for vår egen del en stund og tenke – og så lære av Mesteren. Herre, hjelp meg til å be slik, og å bøye meg for det du sender i min vei.

.

Også på Golgata ser vi det. Nå skulle han dø. Og det var en død for syndere, for å sone for hele verden og betale syndeskylden. I de siste minutter sier han da: I dine hender overgir jeg min ånd. Luk. 23, 46. Han hadde levd i Guds vilje hele jordelivet. Nå avsluttet han det på samme måte. Gud skulle ta imot ham etter avsluttet gjerning. Han hadde fullført Guds vilje på jorden.

.

Hovedsaken i avsnittet er v. 3: Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus. Jesus var opptatt med det evige, frelsen i Kristus. Det måtte bli fullført for alle mennesker – da får Gud ære. Det ber Jesus om. Hebr. 2, 10 viser også det: Det sømmet seg for ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser. Det stod ikke noe mer igjen, ved Jesu rop på Golgata: Fullbrakt! var alt ordnet.

.

2. Bønn for disiplene, v. 6-19.

Her tenker Jesus særlig på de 12. Jeg ber for dem, v. 9. De var frelst og hadde lært mye av Jesus gjennom ca. tre år. Men det var mange farer på veien. De var ennå ikke ved veis ende. Og da er det godt med forbønn. Slik er han også her et eksempel for oss: om be for hverandre og hjelpe hverandre framover i livet med Gud.

.

De er i verden, v. 11. Men de er ikke av verden eller lik verden. Der er en vesensforskjell mellom verden og Guds folk. Når noen prøver å viske ut dette skille og vil ha alle like, har de ikke en bibelsk tankegang. Forskjellen er som lys og mørke, natt og dag og vil alltid være der.

.

Han ber om at disiplene må bli bevart, v. 11. I den nynorske utgaven av 1978 står det: hald dei fast. Og vi trenger en slik sterk hånd som holder oss fast i storm og uvær. Ja, også når det er lett å leve, da har vi lettest for å gå på avveier. Det er ikke selvsagt i en vond verden. Djevelen arbeidet stadig imot oss og har som mål å lede oss til fortapelsen.

.

Han ber ikke om at vi skal slippe all lidelse, v. 15. Vi blir ikke tatt ut av verden straks motgangen kommer. Men han lover her å stå med oss, gå ved vår side og hjelpe oss gjennom alt det onde. For vi har en oppgave her i verden. I v. 18 sier han: Jeg har utsendt dem til verden. Vi er hans representanter på jorden. Evangeliet skal stadig videre.

.

Hadde vi fått høre evangeliet om ikke noen hadde reist hit? Det var en og annen som var lydig og gikk på Guds bud. Slik er det i hvert land og hver bygd.

.

Bevar dem i ditt navn, sier han, v. 11. Det er på grunn av hans gjerning vi er frelst. Og av samme grunn blir vi bevart. Det er ikke vår anstrengelse som gjør det, eller at vi er så gudfryktige. Navnet betyr personen. Vi blir bevart bare på grunn av Jesus, derfor skulle vi holde oss nær til ham. Skjult i ham er vi trygge i liv og i død.

.

Hellige dem, fortsetter han, v. 17ff. Det betyr både å leve daglig i Jesu gjerning for oss og å leve i sannheten (17). Det er å leve forsiktig i hverdagen og ikke slurve i dagliglivet. Tenk litt på det: Jesus ber om at disiplene må leve rett her i verden. Bare da kan de være hans vitner.

.

3. Jesus ber for alle kristne, v. 20-26.

Det viser at Jesus regnet med nye slekter ville bli kristne. Nå ber han for alle de som senere kommer til å tro på Jesus. Og det er ved apostlenes ord at vi er blitt troende, ved å lese det de har skrevet ned som har gitt oss evangeliet.

.

Apostlene skulle være misjonærer, og de var det. Nye ble vunnet for evangeliet, og de nye kristne fortsatte som misjonærer og verden er etter hvert blitt evangelisert. I dag skjer det ved massemedia på en ganske ny måte, og store skarer mennesker kan høre evangeliet. Jesu gjerning var ikke forgjeves. Vi kan også glede oss over at vi fikk høre det og ta imot en full og fri frelse.

.

I v. 24 taler han om målet for oss som er hans himmel. Der skal vi se hans herlighet slik den egentlig er. Nå ser vi bare skyggen eller en flik av den. ”Jeg vil,” sier Jesus her. Det er en sterk vilje, og ikke som i Getsemane: Bare som du vil. For nå taler han som Guds Sønn og Frelser. Her er intet menneskelig. Faderen og Sønnen er ett – og de vil at vi som tror skal nå fram og være der han er. Det er målet.

Amen.

.

216) Joh. 18, 1-19. 20.

Vitnesbyrd om Jesus.

Joh. 18, 1-19. 30.

.

Her har vi tre uttalelser om Jesus, i v. 11, 14 og 30. Vitnesbyrdet er viktig, men vi skal alltid legge merke til hvem som sier det. Her har vi noe fra folket, fra ypperstepresten og fra Jesus selv. Det viser forskjellige sider ved Jesus som frelser. La oss nå se litt på dem.

.

1. Folkets vitnesbyrd.

Det kom som svar til Pilatus i Antoniaborgen, v. 30. Denne borgen borgen står forresten ennå, selv om det antagelig ikke er det samme huset som på Jesus tid.

.

De kom med en anklage. Han var en ugjerningsmann. Det er en som gjør ondt, en synder og forbryter. Han var uten verdi og heller til skade for samfunnet. Men dette var det motsatte av det Jesus selv ville. Han ville bare gjøre godt, helbrede de syke og frelse folk fra synden. Mark. 10, 45: Mark. 7, 37 og motsatt Peters forkynnelse i Apg. 10, 38. Jesus ville alltid folket vel, men de forstod det ikke. Er det ikke ofte slik også nå? Folkets dom var altså feil.

.

For jødene var han en lovbryter, og det gjaldt ikke den romerske statslov. De tenkte på Moseloven som på en særlig måte var en religiøs lov. Og det var alvorlig å bryte den. Derfor mente de at han var skyldig til døden. Mat. 26, 66. Men merk v. 31: De hadde ikke lov å avsi dødsdom. De ville ha ham bort, og drefor var han dømt på forhånd, før selve rettssaken. Og det ble grunnen til at de førte falske anklager mot ham.

.

Og her hadde de noe rett – selv om de tenkte på en helt annen måte enn Gud. Guds folk kom i skade for å tenke annerledes enn Gud!

.

Det rette var at Jesus var Guds offerlam, og han måtte dø fordi han bar folkets synd. Joh. 1, 29. Og hvor hen bar han synden? Jo, sier Peter, opp på treet. Og det var korset. 1. Pet. 2, 24. Og i 2. Kor. 5, 21 står det så tydelig: Han ble gjort til synd. Da var alle våre synder tilregnet ham. Nå var de ikke lenger våre i den forstand at han skulle sone dme og betale vår skyld. Da måtte han bli en forbannelse i syedet for oss, Gal. 3, 13.

.

Det er om dette at Luther sier: Jesus var den aller største synder. Han var i sannhet en ”ugjerningsmann”, v. 30. Han tok straffen for alle synd, bar dommen i vårt sted, som sangeren sier så fint: ”Så sank du i vår jammer ned, så dypt som ingen vet.” Når vi ser og forstår det, skjønner vi også Kaifas’ uttalelse:

.

2. Kaifas sa:

Det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunn. Joh. 10, 50. Det sa han ikke av seg selv, står det, v. 51. Men som yppersteprest talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket.

.

Det er ganske underlig hvordan Gud bruker alle slags mennesker i sin tjeneste når det er gagnlig. Kaifis forstod ikke betydningen av sine ord. Han tenkte bare på å rydde Jesus av veien, så ble det fred. Ellers kunne det bli en revolusjon og opprør blant folket. Men Gud hadde en annen mening med å la ham si dette.

.

For her ligger stedfortredertanken gjemt. Å dø for folket betyr å dø i stedet for dem. Jesus var ingen forfører eller politisk leder som kunne føre landet ut i ulykke. Folkets dom var at Jesus var skyldig, mens Kaifas sa han døde for andre. Det minner om Jes. 53,8: ”Men hvem tenket i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham?” Nei, det var nok få eller ingen som forstod.

.

3. Jesu eget vitnesbyrd.

Jesus svarte Peter i Getsemane slik: Skulle jeg ikke drikke den kalk Faderen har gitt meg? v. 11. Jesus kom for å gjøre Faderens vilje. Frelsesverket er Guds gjerning. Han ville berge sitt skaperverk, og det kunne bare Sønnen gjøre.

.

Her ser vi en dobbelthet i Jesu gjerning. Han gikk frivillig i døden, som Fil. 2, 7-8 sier. Men samtidig var han bundet av Gud. Han var helt overgitt i hans hånd og på en måte tvunget til å gå til korset. Det var Gud som sendte Jesus. Joh 3, 16 sier det slik: Gud elsket verden så høyt at han ga sin Sønn.

.

Men det er ikke så underlig. For Gud og Sønnen er ett og har samme plan og samme vilje med verden. Og i lys av Guds vilje, gjorde Sønnen alt for oss. Da tok himmelen ansvar for all synd. Synderen går fri når han kommer til Jesus og ber om nåde.

.

Da har vi i grunnen bare en reaksjon: TAKK!

.

215) Joh. 19, 17-18.

Tre kors.

Joh. 19, 17-18.

.

Det er en veldig historie som utspiller seg her. Den samler hele påskebudskapet og kristendommen i en sum. Korset var symbol på henrettelse, hån og død. Nå er det et universelt merke og symbol på kristendommen.

.

Noen i vår tid tar det lett med korset og bruker det som smykke i alle slags fasonger. Det skulle vi ikke gjøre. Budskapet bak er for sterkt til det. Johann Arndt d. 1621 skrev at Jesu lidelse var den aller skrekkeligste historie som noen gang er skjedd. Skulle vi så pynte oss på en forfengelig måte med det?

.

Men på Golgata var det minst tre kors. Det kan ha vært flere, men de er ikke knytt til bibelhistorien. Men de tre vi kjenner til, bærer med seg tre helt ulike skjebner. Og de tre personene som hang på disse kros, fikk så ulike skjebner som mulig. Men de viser også hovedsaken i kristendommen. Ellers er som kjent kristendommen ofte misforstått av folk som ikke kjenner godt nok dens indre kjerne. Allerede GT forutsa at Jesus skulle være sammen med røvere. Han ble regnet blant overtredere, sier Jes 53, 12.

.

1. Jesus på det midterste kors.

Han er hovedpersonen i dette dramaet. Det ble avslutningen på hans helt spesielle liv i Israel.

.

Jesus var et unikt menneske. Han var hellig som ingen andre, fullkommen, Guds Sønn og kom som utsending fra himmelen. Han var uten synd og hadde dermed ikke gjort noe galt. Det ser vi av f. eks. Hebr. 4, 15 og 7, 26.

.

Da kan vi spørre: Hvorfor var han da på et kors?

Jo, svaret er godt å finne i Skriften. Da tok han vår synd, og bar straffen for oss. Han gikk til dommen i vårt sted og ble vår stedfortreder. ”Du for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var, gikk fri. Da tok han både syndens skyld og dom og makt.

.

Jesus var offerlammet som ble slaktet og lagt på alteret. Han led og betalte på en måte som vi ikke kan forstå, men bare ane når vi tenker grundig gjennom påskebudskapet. Det er ufattelig og ubeskrivelig. Men til skutt triumferte han og sa i sin siste time: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30.

.

Da kan vi synge:

.

I det fjerne jeg skuer et underfullt syn,

som griper mitt hjerte med makt.

For jeg skuer det gamle erverdige kors,

Hvorpå synderes dødsdom ble lagt.

.

Vi kan også spørre: Hvorfor var det så nødvendig? Kunne ikke Gud bare tilgi synderen og ordne det på en mildere måte? Svaret er Guds vrede. Den viser at Gud tar synden alvorlig og handler rettferdig med alt. Hadde ikke korset blitt reist, ville Guds vrede fremdeles være over verden uten noen utvei og løsning.

.

Joh. 3, 36 er viktig her: Guds vrede blir over ham, står det. Det gjelder den som vraker Guds frelsesvei og ikke tar imot Guds utstrakte hånd. Guds vrede er Guds forbannelse over synden. Derfor måtte Jesus ta den over seg selv, som Gal. 3, 13 sier: Han ble en forbannelse for oss. Der led Jesus helvetes kvaler for alle mennesker for at vi skulle ha en mulighet til frelse. Det taler om alvoret i Jesu død. Den var ikke som vår.

.

Ved at Jesus hang i midten, delte han de to andre i to grupper. Og slik gjør han med hele verden. Jesus deler den i to. Menneskene har to forskjellige skjebner her i verden, og korset er skillevei.

.

2. På Jesu høyre side.

Der hang en røver. Han var skyldig til å dø den legemlige død. Og som en synder var han skyldige i den annen og evige død også. Han fortjente det, og han visste det. En moder og røver kommer aldri inn i himmelen slik han er. Han spottet til og med Jesus.

.

Da skjedde noe. Han stanset opp i tanke – og kom til seg selv, som den fortapte røveren i det fremmede land. Luk. 15. Og vi ser at han erkjente sin synd, Luk. 23, 40-43. Han irettesatte den andre røveren som fortsatte å spotte og sa til ham: Frykter du ikke en gang Gud, du som er under den samme dom? Og vi med rette! Det sier han.

.

Men han ber også om hjelp, selv om det var en hjelpeløs bønn. Han visste ikke hvordan han skulle be rett om å bli frelst. Han sa bare. Kom meg i hu. Han tenkte kanskje at da var det et håp. Og med en synderbønn er det i virkeligheten et stort håp.

.

Jesus forsikret ham om det i samme stund: I dag skal du være med meg i Paradis. Han fikk ta imot alt det Jesus gjorde i forsoningen – han fikk jo gå sammen med Jesus inn i himmelen. Han kom dit som en frelst synder – ingen andre har adgang der. Så her var ingen falsk trøst. Her er det Jesu egne ord som gir forsikring til den ene.

.

Ingen andre fikk høre det på Golgata den langfredagen! Det skal du merke deg, du som tenker at Gud er nådig uansett og vil ta deg med i siste minutt. Nei, det er ikke sant om andre enn de som erkjenner og ber om nåde.

.

Det er også mitt vitnesbyrd, som sangeren sier: ”Røveren i nøden, der fant liv i døden. Jeg så ondt som ham, samme frelse fann.”

.

3. På Jesu venstre side.

Der hang det også en røver. Han var lik den andre i mange ting. Men likevel ble de så forskjellige til slutt. Det er et godt bilde på menneskeslekten. Slik er det og slik vil det gå: menneskene blir delt i to grupper som får diamentralt motsatt skjebne.

.

Også denne mannen var en røver. Han spottet Jesus og det guddommelige. Er du Messias, så frels deg selv og oss, sa han. Han hørte også Jesu ord: Det er fullbrakt. Men det ble til ingen nytte for ham. Han hang en stund på korset og fikk tid til å tenke seg om og omvende seg.

.

Men han benyttet ikke anledningen. Der var ingen anger og bønn og omvendelse. Da han døde, gikk han ut i fortapelsens mørke natt. Det er ingen tvil om det. 1. Kor. 1, 18 viser at korset setter skille. Uten som ikke har Jesus i hjertet, går fortapt.

.

Å, visste du som går i syndens lenke

hvor hardt det er det Satans tyranni.

Ei minste stund du skulle deg betenke

å søke ham som deg kan gjøre fri.

Å, hvilken salig dag du fikk

om du begynte nu, i dette øyeblikk!

.

Ingen andre enn den ene ble frelst på korset. Det er intet bibelsk belegg for at den andre røveren ble omvendt og kommer til Guds himmel. Det er et rent eventyr å fortelle slikt. Heller ikke soldatene ved korset ble omvendt, som noen påstår. Det står ikke et fnugg om det. Jesus ønsker at alle skal bli frelst, men Bibelen er klar på at hver enkelt av oss må omvende oss å ta imot Guds nåde.

.

Har du gjort det? Bare da er du på himmelvei.

.

214) Joh. 20, 22.

Åndens gjerning.

Joh. 20, 22.

.

Dette er et pinsedags evangelium, og det trenger vi nå. Verden har også sin ånd, men som vi vet er det en løgnens ånd. Guds Ånd er hellig, men den er lett å misforstå. Den kan enten bli nesten glemt eller ganske overdimensjonert. Og når den bli misbrukt, er talen om den til skade for gudslivet og Guds menighet.

.

Vi må her tale om Åndens gjerning, om hva den taler og vitner om. For Ånden er en person og ikke en upersonlig kraft, følelse eller god stemning. Vi har å gjøre med den tredje person i guddommen, lik i makt og ære med Faderen og Sønnen. Men hva er hans gjerning?

.

1. Ånden vekker og kaller.

På grunn av synden er alle mennesker åndelige døde, Ef. 2, 1. Det betyr at vi er uten åndelig liv og kontakt oppover mot den levende Gud. Da er vi heller ikke i stand til å søke Gud. Derfor må Ånden lokke og dra. Det viser også alvoret i livet. Vi er fortapt og makter ingen ting åndelig talt.

.

Luther har skrevet slik om det: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham.” (Forklaringen til den tredje artikkel.) Det er en nødvendig erkjennelse for å bli frelst. Uten den ser vi ikke at vi behøver Guds frelse.

.

Og Luther fortsetter: ”Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro.” Det stemmer med Jer. 20, 7 som sier: ”Du overtalte meg, og jeg lot meg overtale.” På nynorsk står det slik: ”Du lokka meg, og eg let meg lokka.” I en sang står det slik: ”Nådens hellig Ånd vil forstyrre din søvn, salig er du om du våkner.” Spørsmålet er da om vi vil følge kallet. Og vi som tror på Frelseren: La oss be om mye av denne Ånd over landet vårt!

.

2. Ånden gjenføder oss.

Frelsen er et under som Gud ved sin Ånd gjør for oss. Han skaper nytt liv i åndelige døde mennesker. Og det er nødvendig, som Jesus sa til Nikodemus: ”Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.” Joh. 3, 3 og 5. Og det skjer når vi tar imot Jesus i hjertet. Joh. 1, 12-13. Da bruker Ånden Guds ord og viser til det som er skrevet der. Det er noe annet enn følelse og stemning og opplevelser.

.

Peter skriver: Dere som er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord som lever og blir. Jakob sier det samme i kap. 1, 18: Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord. Og sangeren bekrefter det slik: ”Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hu.

.

Når vi blir frelst, viser Ånden oss til Jesus og hans frelsesverk og sier på korset. Han hvisker i vår sjel: Det var for deg det skjedde. Du er fri for Jesu skyld. – Så skal vi få be om at Ånden må virke iblant oss slik at folk blir født på ny. Det er ikke nok med litt ytre forandring og forbedring i moralen. Det gjelder ditt hjerteliv.

.

3. Ånden herliggjør Jesus.

Slik står det i kap. 16, 14: Han skal herliggjøre meg, sa Jesus. Ånden viser menneskene til Jesus og ikke til seg selv. Den som er fylt av Ånden taler dermed ikke mye om Ånden, men vitner om frelseren. Og Ånden taler alltid stort om Jesus, opphøyer og ærer ham og aldri seg selv. Dette ser vi noe av i vitnesbyrd og sang og tale. Hvem og hav er hovedsaken? Da er det særlig to ting han holder fraM

.

a) Ånden taler om at Jesus døde for syndere akkurat slik vi er. Han vår straff på seg, som sangeren sier: ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri.” Det ser vi i 1. Kor. 2, 2: Jeg ville ikke vite noe iblant dere, uten Jesus Kristus og ham korsfestet. Da talet Paulus om frelens grunn og innhold. Det samme skjer i 2. Kor. 5, 21: Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle bli rettferdige for Gud.

.

Og nå vil Gud at vi skal være opptatt av det hele livet.

.

b) Ånden sier at Jesus tar imot syndere, ja til og med sine fiender. Det viser historien om røveren på korset. Han fikk klar beskjed med en eneste gang. Du skal bli med i Paradis i denne dag. Ånden sier: Kom, Åp. 22, 17). Og det må skje i dag, mens det er nådetid.

.

Djevelen derimot sier: Du kan godt komme til Jesus, men vent. Det er bedre tid i morgen. Du er jo ikke verdig ennå, du må forbedre deg. Og det sier han hver eneste dag, og da vet at du aldri vil gå til Jesus med din synd. Du blir aldri ferdig med å forbedre deg, og Jesus har aldri bedt deg om det!

.

Her er han som vil løse

Hver syndebunden trell

Her er han som vil øse

Trøst hver bange sjel.

.

Ånden vil gjøre Jesus stor for folk! Får han lov til det i ditt liv?

.

4. Ånden tukter sine venner.

I Hebr. 12, 6-8 står det noe om det. Han vil både refse oss og veilede oss på rett vei. For i våre liv som kristen er det også ulydighet, synd, verdslighet, egosime, storhet og kulde mot andre mennesker. Og all synd fører oss på avstand og bort fra Gud. Ånden gjør alt for å få oss tilbake.

.

Paulus skriver til efeserne: Gjør ikke den Hellige Ånd sorg. Ef. 4, 30. Det er sagt til oss troende. Og i Rim. 8, 14 sier han: Alle som er drevet av Guds Ånd, er Guds barn. Tenk litt på Samson: Han visste ikke selv at Ånden var veket fra ham, Dom. 16, 20.

.

5. Ånden vil bruke oss.

Dere skal få kraft, sa Jesus, når Ånden kommer over dere, og dere skal være min vitner. Apg. 1, 8. Og i vårr kapittel, Joh. 20 i v. 21 sier Jesus: Jeg sender dere. Hensikten med at vi lever som kristne i verden er å vitne om frelsen og være lys og salt i denne tid. Da må Ånden få makt over oss, lede oss daglig i de gjerninger som Gud legger i vår vei, Ef. 2, 10.

.

Så ber vi om det i dag også: Bruk meg nådefulle Frelser, som det her behager deg! Amen.

.

213) Joh 21, 15-22.

Et vendepunkt for Peter.
Joh. 21, 15-22.

Vi møter Jesus og Peter ved Gennesaretsjøen. Det ble et vendepunkt i Peters liv. Men det var også en kritisk dag for ham, slik det kan bli for et menneske. La oss se på det som skjedde.

1. Hva hadde skjedd før?
Peter hadde fornektet Jesus natten til langfredag, kap. 18. Han hadde sviktet, falt og det kostet mye å erkjenne og bekjenne dette. Deretter gå han av sted for å fiske. Da ble han et eksempel for noen andre. De sa: Vi går med deg. Han dro dermed de andre med seg bort fra det de hadde vært med på før. Og de visste hva Han hadde sagt, at han skulle komme igjen for å hente dem, kap. 14.

Nå får han et nytt og sikkert uventet besøk av Jesus. Denne dagen på stranda glemte han nok aldri. Og det ble hans redning. Det skapte nytt liv og håp hos Peter. Men han visste egentlig lite om hva som ventet ham og hva han skulle være med på i et langt liv. Slik er det med oss alle. Vi må vandre i tro også på den måten.

2. Selve møtet.
Vi ser straks at Jesus ber bare om kjærlighet. Han anklager ham ikke og kommer ikke med betingelser. Han spør bare ganske enkelt, men dog så vanskelig: Elsker du meg? Det innebærer et spørsmål om hva som er det største og viktigste og eneste store for Peter.

Hvorfor sier Jesus dette: Elsker du meg mer enn andre? Svaret må nok ligge i noe Peter selv har sagt før. I kap. 13, 37 sier han: Jeg vil gi livet mitt for deg. Han brukte ofte sterke og store ord da han uttalte seg. Men det er ikke nok, det holder ikke i prøvelsens stund.

Da Jesus spurte om kjærlighet, brukte han et meget sterkt ord, på gresk agapao, som betyr en forpliktende kjærlighet, som er villig til å gi og ofre noe for andre. Det er dette ordet Jesus bruker i Joh 3, 16 om Gud som ga sin sønn.

Peter, elsker du meg med en slik kjærlighet? Eller tenker du bare på følelser og gode ord? Dette må ha gått dypt inn i hans sjel.

Når Peter skal svare, våger han ikke å bruke dette ordet om seg selv. Han svarer med et ganske annet ord, et mildt og vennlig ord, fileo. På norsk blir det her uttrykt slik: Jeg har deg kjær, v. 15. På moderne gresk er dette ordet for "å kysse". To ganger spør Jesus slik og får samme svar.

Jesus ville prøve ham og se om han fremdeles hadde store ord, eller om han var blitt ydmyket og sett seg selv på en rett måte. Slik vil han også teste vår troskap.

Men tredje gang spør Jesus på en annen måte. Han stiger liksom ned til Peter og setter seg på samme nivå som ham - og spør: Har du meg kjær, Peter? Samtalen er kommet ned på det nivå Peter ennå er. Da ble disippelen bedrøvet over ennå et spørsmål. Hva er det Jesus vil? Hver gang hadde han svart: Du vet at jeg har deg kjær. Nå legger han til noe og sier: Du vet alt, du vet at jeg har deg kjær.

Jesus visste alt, men han måtte få Peter til å innse sin virkelige stilling. Derfor brukte han tid på Peter, nettopp fordi han var glad i ham og ville bruke ham senere i livet.

3. Hvordan får vi den kjærligheten?
Mange ser på kjærlighet i dag som følelser og stemning, sang og mye folk med stor begeistring. Den er kortvarig og overfladisk. Vi skulle ikke kalle dette for kjærlighet. På gresk er det flere ord for det vi kaller kjærlighet, minst 5 selv om ikke alle er brukt i Bibelen. Vi skulle hatt noe lignende i vårt språk for å uttrykke oss klarere.

Får vi ekte kjærlighet til noen ved å gjøre en innsats for dem, streve etter å være dem tillags? Eller blir det kjærlighet av å forsøke å elske eller å be mye om det?

Johannes gir svaret på dette i et brev han skrev til vennene. 1. Joh. 4, 10 og 19. Han tar utgangspunkt i at Gud er kjærlighet. Så sier han at vi skal ta imot denne kjærlighet og la den blir stor for oss. Og det blir den når vi ser mye på Frelseren og det han gjorde for oss. Dvel lenge ved hans lidelse, kors og død. Da vil det tenne en gnist i ditt hjerte, en takkesang for frelsen full og fri. Da blir det ikke strev og gjerninger for å tekkes Gud. Da blir det takkesang og ønske om å gi noe til Mesteren.

4. Oppgaver.
For hver gang Jesus får en bekreftelse på at Peter er glad i ham, får han tildelt en tjeneste. Det var en særlig gest til den falne synderen som nå hadde vendt tilbake. Han gjorde ikke det med de andre. Ta deg av lammene og sauene, sier Jesus. Du skal fø dem og gjete dem. Det er tydelig at han mener menneskene, store og små. Alle på denne jord er innbefattet i Peters oppdrag.

Og vi går i hans fotspor på en måte. For vi har også en slik tjeneste. Det betyr at vi skal hjelpe hverandre til et sant og rett gudsliv. Det er trangen og nøden som er lagt ned i Guds folk. Vi vil gjerne ha noen med oss til himmelen. Det er misjon. Det er indremisjon og ytremisjon.

Vi vet at Peter fikk være med i tjeneste i mange år. Og han skrev to brev til de kristne, og de er kommet med i vår bibel.

Nå gjelder det oss. Vil også du og jeg ta oss av noen små eller store - og lede dem inn til den gode hyrde som venter med åpne armer.
Amen.